Side:Christian Frederiks Dagbok.djvu/195

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
186
CHRISTIAN FREDERIKS DAGBOK 1814

vi alle vet, at han er altfor samvittighetsfuld i sine forpligtelser til at kunne gaa med paa nogen avtale.

Admiralen var urokkelig, saa at jeg ikke hadde andet at gjøre end at fængsle ham sammen med hans flagkaptein og hans søn, som fører en brig og er i Kristiania. — Major Brock er blit sendt til Giersøe, hvor briggen Laaland er frosset inde, for at kræve en virkelig erklæring fra kaptein Krieger eller fængsle ham sammen med de andre officerer som slet ikke vil sverge til Norges sak; derefter skal han ta briggen i besiddelse. Oberst Arenfeldt er reist med samme befaling til Kristiansand for at sikre staten de andre brigger —




April 1Inat kom løitnant Falsen, kommandør av Dannebrog, fra Kjøbenhavn, og medbragte en depesche fra Hans Majestæt, som gjør mig opmerksom paa alle de farer som omgir mig, og ber mig indtrængende om at finde en utvei til at komme fra dem og vende tilbake til Danmark —

Han sender mig et brev, som den østerriske general St. Vincent i den svenske kronprins’ hovedkvarter har skrevet til ministeren baron Lützow, og i dette misbilliger han alt som er gaat for sig her, fordi det strider mot en overenskomst som er sikret av England, Østerrike, Rusland og Prøisen; ja, han tror at der er franske rænker med i spillet. Han taler ogsaa om de krav som general Tawast har gjort, nemlig at kongen burde gi mig en frist til at vende tilbake under trusel av at gjøre mig arveløs og at inddra mine eiendomme; likeledes burde kornutførselen til Norge forbydes og alle danske embedsmænd kaldes tilbake —

Paa dette hadde kongen svart, at han alt hadde tat avstand fra min optræden og git de danske embedsmænd sine befalinger; men han kunde ikke forbyde kornutførselen uten at ødelægge sit land. — Hvis de forbundne gjentar sine krav, og især hvis jeg tar kongenavn, vilde det næsten ikke være til at undgaa at gjøre mig arveløs —

Jeg svarte Hans Majestæt, at jeg satte pris paa hans venskabelige raad, men at bare riksforsamlingen kunde avgjøre landets skjæbne, og at grundloven burde utarbeides uten ydre hensyn; at jeg hverken kunde eller vilde svigte den sak som jeg hadde svoret at verge, og at jeg vilde motta kronen, hvis den blev budt mig — selv paa avgrundens