Side:Christian Frederiks Dagbok.djvu/166

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
157
CHRISTIAN FREDERIKS DAGBOK 1814


Feb. 7 i hærens og nationens navn at gaa over Lillebelt og sprænge fra hverandre alle de fiender som han hadde foran sig. Kongen irettesatte ham alvorlig for hans dristighet, og det blev ikke til mere. —

I et krigsraad som blev holdt i Kjøbenhavn, og hvor følgende personer var tilstede,[1] blev det foreslaat av general Bülow og tiltraadt av alle de andre, at man ikke skulde gaa over Lillebelt. Man gik derfor ind paa Sveriges krav om at en svensk officer skulde bli paa Snoghøi for at passe paa at ingen flere tropper gik over Beltet, efterat vaabenstilstanden var forlænget den 5 januar. Kongen vaklet mellem de to partier: de sterke og de svake; de første krævde, slik som ogsaa hele hæren, at man skulde gaa over Beltet og vaage alt med engang; det andet, særlig general Bülow og alle de som er avhængig av ham, vilde slet ikke slaas, slet intet vaage. De var simpelthen rædde og satte op for kongen lister som viste, at hæren var svakere end den i virkeligheten var; kort sagt de gjorde ham motløs. —

Kongen er yterst svak og overvældet av sorg; han vakler som et rør mellem partierne, og general Bülow har meget at si over ham; ja det gaar saa vidt, at han fjerner de mænd som er av en anden mening. Brock og Falsen saa han paa med mistænksomme øine, og grunden til at Rømer blev sendt hit, var især den, at man trodde at Brock vilde styrke mig i den opfatning slet ikke at ofre Norge; dette holdt de svake i aanden for aldeles nødvendig for Danmarks redning. Brock saa hvordan kongen ændret mening fra dag til dag, og at han for hver dag saa økede vanskeligheter ved en motstand som disse stakkarer fremstilte som unyttig. Rosenkrantz synes at ha mistet motet, og han talte til Brock om den daarlige stilling som hans bror var kommet i paa grund av de nærværende forhold. —

I Kjøbenhavn finder oplyste folk som gamle Molkte, ja selv Colbjørnsen, at mit foretagende er vanskelig; men de som overveier litt mindre og ser mere likefrem paa saken, ønsker bare at det maatte lykkes. — Dronningen forsikret Brock, at hendes gode ønsker skulde følge mig i alle livets forhold; at hun nok saa den store fare som truet Danmark, hvis Norge gjorde motstand, men at hun vilde være den samme selv om de allierede vilde finde et paaskud til at ofre

  1. De blir ikke nævnt senere.