Side:Christian Frederiks Dagbok.djvu/149

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
140
CHRISTIAN FREDERIKS DAGBOK 1814


Jan. 16vaages: de sidste forraad, en stats kræfter som alt har lidt saa forfærdelig, og som bare kan holde sig oppe ved at samle sin stridsmagt bak fjeld som saa ofte er verget av norsk tapperhet; resultatet av ethvert angrep er tvilsomt, og man haaber for meget, naar man tror at kunne undertvinge Sverige med 20 000 mand. Hvis Ponte Corvo har held med sig, er hans stilling i Sverige fastere end nogensinde; et angrep paa dette land vilde knytte sammen alle partier og vilde gi ham et ypperlig paaskud til at vende tilbake til Sverige med sin hær. Jeg er sikker paa, at han intet heller ønsker end et slikt feilagtig skridt fra vor side — og kan det ændre tingenes gang dernede? Hr. Bourke og Bombelles, Østerrikes gesandt, er den 7de draget til prinsen av Sveriges hovedkvarter for at underhandle. Østerrikes svar, som erobreren ikke har villet avvente, er altsaa ikke kommet, og jeg er viss paa, at de allierede vil be ham komme Holland til hjælp; det er nok der tingene vil bli avgjort, uten at vi vil kunne øve nogen indflydelse paa dem, selv om vi naadde helt til Gøteborg. — Kort sagt, det synes mig klart, at vi maa avvente begivenheternes gang og handle derefter, og en gyldig grund for ikke at gjøre noget angrep idag eller imorgen er mangelen paa levnetsmidler og brød i magasiner og fæstninger. Det korn som gudskelov er kommet til vore forskjellige havner, er blit stanset av isen, og følgelig kræves der tid for at faa det ført dit hvor det kan bli malt og bakt til brød. Jeg har alt den 9de bestemt hvor levnetsmidlerne skal bringes hen, og jeg er sikker paa, at man vil gjøre det umulige for at utføre mine befalinger; men naturkræfterne er os imot her.

17Jeg har git befaling til at intet skib skal indta ladning og avgaa til Danmark, undtagen de smaa skib som gaar paa Jyllands nordkyst.

Jeg har sat de kommanderende ofFicerer og amtmændene ind i Danmarks virkelige stilling og paalagt dem at imøtese denne krises gang med ro og fasthet, og jeg har sagt, at jeg nærer den tillid til nordmændene, at selv om kongens anstrengelser slet ikke krones med held, skal Norge aldrig la sig erobre i Danmark. Biskop Bugge fra Trondhjem, som kom igaar, spiste middag hos mig; han er en aandfuld og meget dygtig mand, og han forsikrer, at folket i hans bispedømme er fast bestemt paa ikke at ville bli svensk, men det baand som knytter det til Danmark, hænger bare i en traad — ganske som i Bergen. —