Denne siden er ikke korrekturlest
TIENDE KAPITEL
Gammelt Folk var døde og ungt vokset opp
siden den Nat, Tater-Guri fikk sove kvit Sømn
paa Botten af Throndsjøkjønna.
Over Bygderne fôr Tater-Kristen som før; men faa fulgte Følget; for Ordet gik, at hver Gang han hørte Mandsfod i Skogen, fikk han Skottskjælven, og hver Gang Kirkeklokkerne ringte, maatte han snu. Og onde Øine hadde han baade til Fant og Bygding.
Dotter hans, hun Svart-Kirsti, havde slaaet sig til Finnburufølget, og Sønnen, han Gunder Go-gut, fôr med en Jente langt vest i Daløm.
Saa blev det da tilslut bare Tater-Kristen og hun Kirsti, Kjærringen, som fôr.
Den Tid drog der jævnt Folk mellem Trysil og Ytre Rendalen, Værsjytt[1] med Klædesvarer og Jern, Fjeldfolk fra Engerdalen med Skind og Fug-
- ↑ Vestgøter.
