Side:Brandt - Forelæsninger over den norske Retshistorie 1.djvu/185

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


har skjænket os den»[1], jfr. Kap. 2. – Kirken som saadan kunde naturligvis ikke odle. F. L. XIV. 3 gjentager alene den almindelige Kirkerets Grundsætning, at Kirken hævder til Ejendom i 30 Aar, men selv kan Kirken ikke frahævdes sit Gods.

Efter den forstærkede reelle Betydning, som Odelsretten fik efter Borgerkrigene, maatte ogsaa Familiens Retsmidler til Betryggelse af dens Forkjøbsret forøges. Ligesom vi har seet, at M. L. gav Odelsfællerne Adgang til at forbeholde sin. Ret trods Lovbydelsen ved at lyse Forfald, saaledes bestemte M. L. VI. 7 udtrykkelig, at Løsningsretten til ulovlig solgt Odelsjord, hvorunder ligefrem indbefattes det Tilfælde, at Lovbydelsen er forsømt, ingensinde skal præskriberes, jfr. Chr. IV. L. V. 10 sidste Passus. Det samme skulde gjælde om den Odelsjord, som Kvinder erholdt i Arv efter sine Børn (men som var disses fædrene Odel, jfr. Rb. 2 Maj 1313 Art. 1) eller i Tilgave (hvor altsaa odelsretten tilkom Mandens Frænder), eller som blev bortskjænket ved Testament[2]. – Meningen kan dog hermed kun være den, at Ættens Løsningsret i disse Tilfælde opretholdes uden nogen Lysning af Forfald; hvis derimod den nye Erhverver eller hans Slægt selv beholdt Jorden i Hævdstid, følger det ligefrem af M. L VI. 2, at den blev denne Families Odel, og nu, som det udtrykkelig tillægges, ikke mere kunde løses fra den[3].

Den hele Betydning, som Lovbydelsen efter M . L. beholdt, var altsaa, at, hvor den var forsømt, havde de Odels-

  1. Svá skulum vér konungi várum óðul sín bjóða, er undir oss hafa borit, þau sem hann hefir eigi gefit oss, þegar oss verða føl, sem konungr skal oss bjóða vár óðul, þegar undir hann berr. Ok svá skal hann øllum sínum óðalsnautum bjóða, sem þeir skulu hánum bjóða, þau er þeirra óðul eru í þeirra óðalsneyti.
  2. Óðalsjarðir þær allar, er konur erfa eptir børn sín, eða konum er gefit í tilgjøf, eða menn gefa í tíunðar gjøf, eða aflaga gengr undan mønnum, þar skal aldri fyrnska á falla, meðan skilrík vitni eru til; þá má sá óðalsmaðr, er boði er næsta brigð hefja ok sœkja til lausnar, þegar hann vill.
  3. Þá verðr þeim, er hefir, sú jørð at óðli, svá at þá jørð má engi undan hánum brigða.