SYVOGTREDEVTE KAPITEL
Jarndyce og Jarndyce.
Den hemmelighet jeg bar på, tynget ofte mitt sinn, og satte mig ofte i vanskelige situasjoner. Heldigvis hjalp Charley mig uten å vite det ved å fortelle at lady Dedlock hadde vært bare to døgn på slottet på sin vei fra London til et eller annet stort hus i næste grevskapet.
Vi skulde være en måned i mr. Boythorns hus. Da min kjære Ada hadde vært der en uke omtrent, kom Charley frem en aften bak Adas stol og vinket hemmelighetsfullt til mig
«Å, undskyld, frøken,» hvisket Charley da vi var kommet ut; «det er bud efter Dem fra Dedlock Arms.»
«Men, Charley,» sa jeg, «hvem kan sende bud efter mig fra Dedlock Arms?»
«Det vet jeg ikke, frøken,» svarte Charley; «men det er en herre som sender sin hilsen og ber Dem komme uten å si noe om det.»
«Hvem sender sin hilsen, Charley?»
«Han vel!» sa Charley.
«Og hvordan er du blitt budbærer, Charley?»
«Jeg er ikke budbærer, frøken,» svarte den vesle kammerpiken min. «Det var W. Grubble, frøken.»
«Og hvem er W. Grubble, Charley?»
«Vet De ikke det, frøken?» svarte Charley. «Verten på Dedlock Arms, vet jeg!»
Jeg tenkte det var best jeg gikk, og bad Charley hente hatten min og sløret og sjalet mitt. Jeg tok dem på gikk nedover den vesle bakkete gaten Te Jeg nu var så kjent.
Mr. Grubble stod i skjorteermene utfor døren til det
