rent oprørske om hun ikke kom snart. Disse to brevene fikk mig til å huske jeg var elsket og burde være lykkelig; og mitt sinn lysnet op igjen.
Den kjære piken min skulde komme klokken fem næste eftermiddag. Jeg elsket henne så høit at jeg var engstelig og nervøs å henne når hun fikk se hvor forandret jeg var. Jeg sa til Charley at jeg vilde gå alene bortefter veien og møte henne når hun kom.
Men før jeg kom til næste milesten, hadde jeg kommet i sånn skjelving hver gang jeg så en støvsky i det fjerne, enda jeg visste det ikke var, kunde ikke være hennes vogn ennu, at jeg besluttet å gå hjem igjen. Det gjorde jeg da, men sprang det meste av veien av frykt for hun skulde nå mig igjen.
Da jeg trygt var hjemme igjen, tenkte jeg, at nu hadde jeg da stelt mig godt! Nu var jeg varm og hadde gjort det verste av det og ikke det beste.
Plutselig, mens jeg satt og skalv i haven, ropte Charley til mig: «Her kommer hun, frøken! Her er hun!»
Tankeløst sprang jeg op på værelset mitt og gjemte mig bak døren. Der stod jeg og skalv ennu, da den kjære venninnen min kom opover trappen og ropte: «Esther kjære, kjære dig, hvor er du? Hvor er du?»
Hun styrtet inn og var på farten ut igjen, da hun så mig. Å, kjære, gode piken min! — det gamle blikk, bare kjærlighet, bare godhet! Intet annet — nei, intet annet!
Å, hvor lykkelig jeg var, da hun omfavnet mig og la det arrede kinnet mitt inn til det yndige kinnet sitt og badet det med tårer og kyss, mens hun kalte mig med de kjæreste navs hun kunde finne på.
