lange rader av mørke vinduer, avbrutt av spirprydde tårn og porter og excentriske figurer, gamle stenløver og groteske uhyrer morsket sig utfor skyggehuler og snerret mot aftenskumringen over våbenskjoldene de holdt i klørne. Så svingte stien under en porthvelving og gjennem en borggård der hovedinngangen var — jeg skyndte mig forbi — og forbi stallene der det tyktes være bare dype røster, enten vinden mumlet gjennem de sterke eføimasser mot en høi rød mur, eller værhanen klaget lavt, eller hundene gjødde, eller en klokke slo langsomt. Så møtte jeg en søt duft fra lindetre, som jeg kunde høre suse; jeg fulgte stien rundt til sydfronten; og der, over mig var balustradene ved Spøkelsesstien, og et enkelt oplyst vindu som kunde være min mors.
Veien var stenlagt her, likeens som terrassen ovenfor, og skrittene mine som hadde vært lydløse før, gav gjenlyd mot stenhellene. Jeg stoppet ikke for å se noe, men så alt mens jeg gikk; jeg gikk hurtig og vilde om noen få øieblikk ha passert det oplyste vinduet, da de gjenlydende skrittene mine plutselig vekket den tanken i mig at det var en fryktelig sannhet i sagnet: om Spøkelsesstien; at det var jeg som skulde føre katastrofen over det stolte huset, og at de varslende skrittene mine spøkte omkring just nu. En forøket redsel over mig selv grep mig og gjorde mig kold; jeg sprang fra mig selv og alt, tilbake den vei jeg hadde kommet, og stoppet ikke før jeg hadde nådd haveporten og parken lå truende og mørk bak mig.
Ikke før jeg var alene på mitt eget værelse og skulde legge mig, efter jeg igjen hadde vært nedslått og ulykkelig der også, begynte jeg å føle hvor galt og utakknemlig denne sinnstilstand var. Men fra min kjære venninne som skulde komme om morgenen, fant jeg et gledelig brev, fullt av kjærlige forutfølelser, så jeg måtte ha vært av marmor hadde det ikke rørt mig; likeens fra min formynder som bad mig si til den vesle husmoren om jeg møtte henne, at de kjedet sig rent skrekkelig uten henne, at husholdningen gikk pokker i vold, at ingen annen kunde styre nøklene, og at alle som én i og omkring huset erklærte det ikke var samme huset, og blev
