tale henne til å reise sig. Hun sa, at nei, nei, nei, hun kunde tale med mig bare sånn; hun måtte være stolt og full av forakt alle andre steder; men hun vilde være ydmyk og skamfull her i de eneste øieblikk i sitt liv hun hadde vært naturlig.
Min ulykkelige mor fortalte mig at hun under min sykdom næsten var blitt vanvittig. Hun hadde just da fått vite at barnet hennes levde. Hun kunde ikke ant at jeg var dette barnet før. Hun hadde fulgt efter mig her for å tale med mig bare én gang i sitt liv. Vi kunde aldri være sammen, aldri ha forbindelse med hverandre, kunde sannsynligvis aldri skifte et ord mer fra denne stund. Hun stakk et brev i hånden på mig som hun hadde skrevet for bare jeg skulde lese det; hun sa, at når jeg hadde lest det, og ødelagt det — ikke så meget for hennes skyld som for hennes manns og min skyld — måtte jeg alltid anse henne som død. Kunde jeg tro hun elsket mig, i den angst og pine jeg så henne i nu, med en mors kjærlighet, så bad hun mig tro det; for da vilde jeg kanskje tenke på henne med større medlidenhet og forstå hvad hun led. Hun hadde stilt sig utom alt håp og utom all hjelp. Om hun bevarte sin hemmelighet til sin død, eller den kom til å bli opdaget, og hun bragte vanære over det navn hun hadde tatt, så vilde det være hennes ensomme kamp alltid; ingen kjærlighet kunde komme nær henne, og intet menneske kunde gi henne noen hjelp.
«Men har hemmeligheten vært trygg til nu?» spurte jeg. «Er den trygg nu, kjæreste mor?»
«Nei,» svarte min mor. «Den har vært meget nær å bli opdaget. Den blev frelst ved et ulykkestilfelle. Den kan tapes ved et annet ulykkestilfelle — i morgen, hvad dag som helst.»
«Frykter du noen bestemt person?»
«Hyss! Ikke skjelv og gråt så meget for mig. Jeg er ikke verd disse tårer,» sa min mor og kysste hendene mine. «Jeg frykter en bestemt person meget.»
«En fiende?»
«Ikke en venn. En som er altfor lidenskapsløs til å være noen av dem. Han er sir Leicester Dedlocks advokat; mekanisk trofast uten hengivenhet, og meget opsatt
