mer begunstigede slektningene i en luksuriøs stol mellem dem. Sir Leicester ser med overlegent mishag på sminken og perlehalsbåndet.
«Jeg møter nu og da på trappen her,» snøvler Volumnia, «en av de vakreste pikene, tror jeg, jeg har sett i mitt liv.»
«En protegé av mylady,» sier sir Leicester.
«Jeg tenkte det. Jeg følte mig viss på at et uvanlig øie måtte ha valgt ut den piken. Hun er virkelig vidunderlig. En art dukkeskjønnhet kanskje,» sier miss Volumnia og tar forbehold for sin egen art; «men på sin måte fullkommen; sånn blomstrende teint har jeg aldri sett.»
Sir Leicester synes med sitt overlegne mishag av sminken å være enig.
«Sant å si,» sier mylady slapt, «er det noe uvanlig øie i denne saken, så er det mrs. Rouncewells og ikke mitt. Rosa er hennes opdagelse.»
«Deres kammerpike, antar jeg?»
«Nei. Min altmuligpike; yndling — sekretær — bud — jeg vet ikke hvad.»
«Mrs. Rouncewell har ingen datter selv, vet jeg?» spør Volumnia.
«Mrs. Rouncewell? Nei, Volumnia. Hun har en sønn: Sant å si har hun to.»
«Og det er et bemerkelsesverdig eksempel,» sier sir Leicester med skummel ophøiethet, «på den forvirring tiden er kommet i, på alle landegrensers utslettelse, alle slusers åpning og alt utmerkets utryddelse, at mr. Tulkinghorn har meddelt mig at mrs. Rouncewells sønn er blitt innbudt til å la sig velge til parlamentet.»
Miss Volumnia gir fra sig et lite, skarpt skrik. «Jeg har aldri hørt på maken,» sier hun. «Store Gud, hvad er den mannen for noe?» ropte Volumnia.
«Jeg tror han kalles — jernverkseier.» Sir Leicester sier det langsomt, høitidelig og tvilende.
Volumnia gir igjen et lite skrik.
«Han har avslått forslaget, dersom mr. Tulkinghorns meddelelse er riktig,» sier sir Leicester. «Men det for-
