Hopp til innhold

Side:Bleak House Ødegården 2.pdf/82

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

ikke var noen grunn for mig til å bli redd henne, enda hun talte så skummelt og betrodde mig sånne fryktelige hemmeligheter.

«La mig se,» sa hun. «Jeg vil fortelle Dem mitt eget tilfelle. Før de begynte å dra mig — før jeg noen gang hadde sett dem — hvad pleide jeg gjøre da? Jeg broderte. Jeg og søsteren min, vi broderte. Far vår og bror vår hadde en bygningsforretning. Vi levde sammen alle. Meget respektfullt, kjære. Først blev far dratt — langsomt. Hjemmet blev dratt med ham. På få år var han blitt en hissig, sur, vred fallent, uten et vennlig ord eller et vennlig blikk til noen. Han hadde vært så helt anderledes, Fitz-Jarndyce. Han blev dratt i gjeldsfengselet. Der døde han. Så blev bror vår dratt — hurtig — til drukkenskap. Og filler. Og død. Så blev søster min dratt. Hyss! Spør aldri til hvad! Så blev jeg syk og kom i elendigheten, og hørte som jeg hadde hørt så ofte før, at dette var alt sammen kanslerrettens verk. Da jeg blev bedre, gikk jeg for å se på uhyret. Og da fant jeg ut hvordan det var, og jeg blev dratt til å bli der.»

Denne korte historien sin hadde hun fortalt med lav, anstrengt stemme; nu fikk hun igjen sitt vanlige hyggelige og verdige vesen.

«De tror mig ikke helt, kjære! Vel, vel! De tror mig nok en dag. Jeg taler litt over mig. Men jeg har merket mig alt. Jeg har sett mange nye ansikter komme, uten å ane noe, innom virkekretsen til dommerstaven og seglet, i disse mange årene. Og jeg vet hvad som vil hende. Jeg vet bedre enn noen annen når dragingen begynner. Jeg kjenner tegnene, kjære. Jeg så dem hos Gridley, både da de begynte og da de endte. Fitz-Jarndyce, kjære,» hun talte lavt og anstrengt igjen, «jeg så dem begynne i myndlingen i Jarndyce-saken. La noen holde ham tilbake! Ellers blir han dratt til ruin!»

Hun så på mig i taushet en stund, og ansiktet hennes mildnedes efter hvert til smil. Hun nippet til glasset sitt og sa høflig: «Ja, kjære, som jeg sa, jeg venter en dom. Snart. Da slipper jeg fuglene mine fri, vet De, og overdrar godser.»

Det gjorde et sterkt inntrykk på mig at hun siktet