Det var engstelse endog i hennes håpefullhet, så jeg tvilte på om jeg hadde gjort rett i å berøre dette emnet. Jeg tenkte jeg vilde ikke si noe mer om det.
«Min far ventet en dom,» sa miss Flite. «Min bror. Min søster. De ventet alle en dom. Den samme som jeg venter.»
«De er alle —.»
«Ja-a. Døde, naturligvis, kjære,» sa hun.
«Vilde det ikke vært klokere,» sa jeg, «slett ikke å vente denne dommen mer?»
«Jo visst, kjære,» svarte hun øieblikkelig, «naturligvis vilde det vært klokere.»
«Og aldri besøke retten mer?»
«Likeens det, naturligvis,» sa hun. «Svært trettende å vente alltid på det som aldri kommer, min kjære Fitz-Jarndyce! Trettende, forsikrer jeg Dem! Det rent tærer en ut!»
Hun viste mig armen sin, og den var virkelig fryktelig tynn. '
«Men, kjære,» fortsatte hun på sin mystiske måte, «det er en fryktelig tiltrekning ved det stedet. Hyss! Nevn det ikke til den ørvesle vennen vår når hun kommer inn. Det kunde skremme henne. Med god grunn. Det er en fryktelig tiltrekning ved det stedet. En kan ikke forlate det. Og en må vente.»
Jeg forsøkte å forsikre henne at det var ikke sånn. Hun hørte tålmodig og smilende på mig, men var rede med sitt eget svar straks.
«Ja visst, ja visst! De tenker sånn fordi jeg taler litt over mig. Svært absurd å tale over, sig, ikke sant? Svært forvirrende også. For hodet. Jeg merker det. Men, kjære, jeg har vært der i mange år, og jeg har merket mig det: Det er dommerstaven og seglet på bordet.»
Hvad kunde de gjøre, trodde hun, spurte jeg mildt.
«Dra,» svarte miss Flite. «Dra folk til sig, kjære. Dra freden ut av dem. Vettet ut av dem. Skjønnheten ut av dem. Alt godt ut av dem. Jeg har endog merket de drar hvilen bort om natten. Kolde, glitrende djevler!» Hun banket mig flere ganger på armen og nikket godlyndt, som hun var ivrig for at jeg måtte forstå det
