sin hemmelighetsfulle måte. «Svært liten. Men meget klok! Nuvel, kjære, det er en vakker anekdote. Ikke mer. Hvem fulgte oss vel nedover veien fra vognen, tror De, uten en fattig person i en svært ufin hatt —»
«Jenny, frøken,» sa Charley.
«Akkurat ja,» sa miss Flite. «Jenny, ja! Og hvad annet fortalte hun vår unge venn enn at det hadde vært en dame med slør i hytten hennes og spurt om min kjære Fitz-Jarndyces helbred; og hun hadde tatt med sig et lommetørklæ til et minne, bare fordi det hadde tilhørt min kjære Fitz-Jarndyce!»
«Undskyld, frøken,» sa Charley; «Jenny sier at da barnet hennes døde hadde De lagt igjen et lommetørklæ der, og at hun gjemte det sammen med småtingene efter barnet hennes.»
«Ja, Charley,» sa Jeg, «jeg husker det. Nuvel?»
«Ja, frøken,» sa Charley, «og dette lommetørklæet var det denne damen tok med sig. Jenny kjente henne slett ikke.»
«Hvem kan det være?» sa jeg.
«Kjære Dem,» sa miss Flite og så høist mystisk ut, «efter min mening er det lordkanslerens hustru. Han er gift, vet De. Og jeg forstår hun gjør ham livet surt. Kaster hans herlighets papirer på ilden, kjære, dersom han ikke vilde betale juvelene hennes!»
Jeg tenkte ikke så meget på denne damen da; for jeg antok det måtte ha vært Caddy. Dessuten fikk jeg nok å gjøre med å stelle for gjesten min nu da middagen vår blev bragt inn. Hun var kold efter reisen, og så sulten ut; hun trengte litt hjelp til å stase sig op med et ynkelig gammelt sjal og noen slitte og ofte stoppede hansker, som hun hadde med sig innpakket i et papir. Det var rent en glede å se hvordan hun nøt måltidet, og hvor ceremoniøst og fornemt hun gjorde ære på den; så jeg snart glemte alt annet.
Da vi hadde spist, tenkte jeg det var best jeg leder samtalen inn på hennes egne affærer. «De har besøkt kanslerretten i mange år, miss Flite?»
«Å, mange, mange, mange år, kjære. Men jeg venter en dom. Snart.»
