FEMOGTREDEVTE KAPITEL
Esthers beretning.
Jeg lå syk i flere uker, og den vanlige livsgangen min blev som et gammelt minne. Men dette var ikke så meget en virkning av tiden som av omskiftet i alle mine vaner på grunn av hjelpeløsheten og uvirksomheten i et sykeværelse. Det var som jeg hadde satt over en mørk sjø og hadde latt efter mig alle mine erfaringer på den friske bredden. Jeg hadde aldri visst før hvor kort livet er, og hvor lite rum sinnet kunde innfatte det i. Jeg antar at få som ikke selv har vært i sånn tilstand, kan forstå hvad jeg mener, eller hvad for pinefull uro det steg fra denne kilde.
Av samme grunn er jeg næsten redd å hentyde til denne tiden — det tykkes være en eneste lang natt, enda det nok var både dager og netter i den — da jeg strevde og strevde mig opover kolossale trapper for å nå toppen, og alltid vendte om igjen for å begynne på samme strevet. Somme tider, ja, jeg tror som oftest visste jeg mer eller mindre klart at jeg var i sengen min; jeg talte med Charley, følte hun rørte ved mig, og kjente henne godt; men hele tiden merket jeg at jeg klaget: «Å, flere av disse uendelige trappene, Charley — flere og flere — helt op mot himmelen, tror jeg!» Og strevet på igjen.
Tør jeg nevne den verste tiden, da det noen steder i et stort mørkt rum var et flammende halsbånd, eller ring, eller stjernekrets av en eller annen art, og jeg var den ene av perlene? Og da jeg bad og bad om å bli løst ut fra alle de andre, og det var sånn uforklarlig angst og elendighet å være en part av denne fryktelige tingen?
Den hvilen som fulgte efter, den lange deilige søvnen,
