Se på en milepel, mr. George, og du vil finne like stort skifte i uttrykket hos den søm hos mr. Tulkinghorn da han åpner og leser brevet. Han folder det sammen igjen og legger det i pulten sin like uforstyrrelig som døden selv.
Ikke har han noe mer å si eller gjøre heller, enn å nikke like koldt og uhøflig som før og si kort: «Dere kan gå. Følg disse mennene ut!» Og ut går de, hjem til mr. Bagnets for å spise middag.
Kokt kjøtt og grønnsaker er omskiftet i måltidet i dag fra kokt flesk og grønnsaker sist, og mrs. Bagnet serverer det på samme vis og med samme gode humør. Den mørke flekk ved denne anledningen er mr. Georges rynkede bryn. Og sånn er han hele tiden, innesluttet, mørk og nedslått. Han glemmer å røke, ser på ilden og grubler, og fyller mr. Bagnets bryst med sorg ved å vise han ingen nytelse har av tobakken. ,
Da derfor mrs. Bagnet setter sig til med sømmen sin, brummer mr. Bagnet: «Gamle jente!» Og blinker til henne at hun skal finne ut hvad som er i veien.
«Nåda, George,» sier mrs. Bagnet og trer rolig nålen sin; «så mørk De er!»
«Er jeg? Ikke noc godt selskap? Vel, jeg er redd jeg ikke er det.»
«Han er slett ikke morskingen, mor!» roper vesle Malta.
«Han er ikke frisk, tror jeg, mor,» sier Quebec.
«Ja, det er så visst ille,» svarer kavaleristen og kysser småjentene. «Men det er sant. Småen her har alltid rett.»
«George,» sier mrs. Bagnet og syr ivrig, «hadde jeg tenkt De var så dum De brydde Dem om hvad en skravle av en soldaterkone sa i morges, vet jeg ikke hvad jeg skulde si til Dem nu.»
«Snilde Dem,» sier kavaleristen, «ikke det minste sånt.»
«For sant og visst, George, det jeg sa og mente, var at jeg trygt overlot gamle Mat til Dem og var viss på De nok førte ham frelst igjennem det. Og De har ført ham frelst igjennem, tappert og bra.»
