den andre parten som er innviklet i denne ulykkesaffæren — i navnet, bare i navnet — og min eneste hensikt er å forhindre han kommer i noen ulykke for min skyld. Han er en høist respektabel mann, med kone og barn, tidligere i det kongelige artilleri —»
«Min venn, jeg bryr mig ikke det snus om hele der kongelige artilleri — med officerer, menn, vogner, hester, kanoner og ammunisjon.»
«Det er rimelig, sir. Men jeg bryr mig en hel del om at Bagnet og konen og barna hans skal lide noen skade for min skyld. Og kunde jeg føre dem gjennem denne saken, kunde jeg ikke annet enn gi op alle hensyn i anledning det De ønsket av mig forleden.»
«Har De det med?»
«Jeg har det her, sir.»
«Sersjant,» fortsetter sakføreren på sin tørre, lidenskapsløse måte, «bestem Dem mens jeg taler nu; for dette er endelig. Når jeg slutter å tale, har jeg avsluttet saken, og kommer aldri inn på den mer. Forstå det! De kan la bli igjen her, for noen dager, det De sier De har med Dem, om De så vil; De kan ta det med Dem straks, om De vil det. I tilfelle De velger å Ja det bli igjen her, kan jeg gjøre dette for Dem: Jeg kan føre denne affæren tilbake til det gamle, og jeg kan strekke mig så langt som til dessuten å gi Dem en skriftlig trygd for at denne mannen Bagnet ikke skal bli plaget mer på noen måte før De er bragt til det ytterste — at Deres midler er helt uttømt før kreditorene kaster sine øine på hans. Dette er i virkeligheten det samme som å gi ham helt fri. Har De bestemt Dem?»
Kavaleristen stikker hånden i barmen, ånder dypt og sier: «Jeg må gjøre det, sir.»
Så tar mr. Tulkinghorn på sig brillene, setter sig og skriver trygden, som han leser langsomt og forklarer for Bagnet, som hele tiden har stått og stirret op i loftet, og nu ser ut til å trenge den gamle jenten til å uttrykke sin mening. Så tar kavaleristen frem av barmen sin et sammenlagt brev som han motstrebende legger på sakførerens bord. «Det er bare et ordrebrev, sir. Det siste jeg fikk fra ham.»
