«Min kjære herre,» fortsetter bestefar Smallweed og vender sig til mr. Guppy, «det har hendt en ulykke her. Har dere hørt noe om den, noen av dere?»
«Hørt om den? Nå, vi opdaget den?»
«Dere opdaget den! Bart, de opdaget den!»
De to opdagerne stirrer på Smallweed'ene, som stirrer på dem igjen.
«Mine kjære venner,» hviner bestefar Smallweed og strekker frem begge hendene, «jeg skylder dere tusen takk for dere har utført det sørgelige hverv å opdage asken efter mrs. Smallweeds bror!»
«Hva?» sier mr. Guppy.
«Mrs. Smallweeds bror, min kjære venn — hennes eneste slektning. Han holdt ikke av oss. Han var excentrisk — svært excentrisk var han. Har han ikke efterlatt sig et testamente — og det er slett ikke trolig — tar jeg brev på bruksretten. Jeg er kommet for å passe på eiendommen. Alt må forsegles; alt må vernes og verges.» Og bestefar Smallweed hugger i luften med alle ti fingrene.
«Jeg synes Small,» sier den skuffede mr. Guppy, «at du gjerne kunde sagt mig at den gamle mannen var onkelen din.»
«Dere to var så fåmælt om ham at jeg tenkte dere vilde like jeg var det også,» sier denne lure fuglen. «Dessuten var jeg ikke stolt av ham.»
«Dessuten kunde det være det samme for dere enten han var det eller ikke,» sier Judy.
«Han så mig aldri i livet,» sa Small; «så jeg ver ikke hvorfor jeg skulde presentere ham.»
«Nei, han hadde aldri noe med oss å gjøre,» sier den gamle herren. «Men jeg er kommer for å passe på eiendommen — se gjennem papirene, og ta vare på eiendommen. Mr. Tulkinghorn er sakføreren min, og han sørger nok for alt som trenges til å bevise mine krav.»
Mr. Weevle og mr. Guppy ser på hverandre. Men det er ikke noe å gjøre mot Smallweed-interessene. Mr. Tulkinghorns kontorist kommer for å si fra til politiet at mr. Tulkinghorn er ansvarlig for slektskapets riktighet. Mr. Smallweed får da straks lov til å bli båret op i miss
