«Jeg vet tre ting. For det første vet jeg at her sitter vi og hvisker sammen i all hemmelighet. som to sammensvorne.»
«Nuvel!» sier mr. Guppy. «Det er det eneste vi har å gjøre. Og for det annet?»
«For det annet er det ikke gjort mig klart om det i det hele vil lønne sig for mig.»
«Tony,» sier mr. Guppy, «du er blitt bedt om å overlate det til din venns æresfølelse. Og din venn er ingen tosk. — Hvad er det?»
«Det er klokken i St. Paul som slår elleve. Lytt, og du vil høre alle klokkene i byen dingle og klemte.»
Begge satt og lyttet til malmstemmene, nær og fjern. Da de tidde, tyktes alt være enda mer mystisk og stille enn før. Så følsomme er de to vennene blitt, at de ser sig bakover skulderen samtidig, om døren er lukket.
«Ja, Tony?» sier mr. Guppy og drar sig nærmere ilden. «Du vilde si, for det tredje —?»
«Det er langt fra hyggelig å legge komplott mot en død mann i samme værelset han døde i, særlig når en treffer til å bo i det.»
«Men vi legger da ikke noe komplott mot ham, Tony.»
«Kanskje ikke; men jeg liker det ikke. Bo her selv, og se om du vilde ikt det.»
De to ser på hverandre igjen. Mr. Guppy skynder sig å si de kanskje just gjør den avdøde en tjeneste; han håper det. Det blir en trykkende stillhet, til mr. Weevle plutselig raker op i ilden og får mr. Guppy til å skvette som det var ham selv det blev raket.
«Pysj! — her er mer av denne avskyelige soten!» sier han. «La oss åpne vinduet litt og få en munnfull frisk luft!»
Han løfter vindusrammen, og de lener sig begge to mot karmen, halvt inne og halvt ute. Mr. Guppy hvisker om en stund: «For å tale om noe annet, Tony! glem ikke unge Smallweed! Jeg har ikke tatt ham med i dette, vet du. Denne bestefaren hans er altfor skarp til det.»
«Jeg husker alt det,» sier Tony.
