kunde ikke la gutten dø. Charley visste meget bedre enn jeg hvad vi skulde gjøre; hun gled føre mig, og snart nådde vi igjen Jo, ikke langt fra teglverket. Han stoppet da vi ropte på ham, og igjen viste han redsel for mig, der han stod og festet de brennende øinene på mig. Jeg bad ham følge oss, så skulde vi sørge for han fikk nattely.
«Jeg trenger ikke noe nattely,» sa han. «Jeg kan ligge mellem de varme teglstenene.»
Men han vendte sig og fulgte oss likevel, da jeg vinket til ham; og så tok vi veien bent hjem til oss. Det var ikke langt, like oppe på bakkekammen. Vi passerte bare en eneste mann på veien. Vi lot gutten stå i hall'en et øieblikk, mens jeg gikk inn i salongen for å tale med min formynder. Der fant jeg mr. Skimpole, som var kommet med postvognen uten å ha sendt bud, sånn som han alltid gjorde, og aldri hadde med sig klær, bare lånte alt han trengte til.
De fulgte mig ut straks for å se på gutten. Tjenerne hadde samlet sig i hall'en også; og gutten stod og skalv i vinduskroken som et såret dyr, mens Charley stod ved siden av ham.
«Dette er en sørgelig affære,» sa min formynder. «Hvad sier De, Harold?»
«Det er best De kaster ham ut igjen,» sa mr. Skimpole.
«Hvad mener De?» spurte min formynder næsten strengt.
«Kjære Jarndyce,» sa mr. Skimpole, «De vet hvad jeg er; jeg er et barn. Han er ikke trygg, vet De. Han har en riktig lei feber i sig. Gi ham seks pence, eller fem shillings, eller fem pund, og bli kvitt ham!»
«Og hvad skal han gjøre så?» spurte min formynder.
«På ære,» sa mr. Skimpole og trakk på skuldrene med sitt inntagende smil, «jeg har ikke minste idé om hvad han så skal gjøre. Men jeg tviler ikke på han gjør det.»
«Men,» våget jeg mig til å si, «han blir stadig dårligere.»
«Jay» sa mr. Skimpole lystig, «som miss Summerson med sin gode praktiske forstand sier, han blir stadig dårligere. Derfor råder jeg Dem til å kaste ham ut før han blir enda dårligere.»
