«Hyss, vesle kvinne! Ikke gråt; dette skal være en gledens dag. Jeg har sett frem til den i mange måneder! Noen få ord nu, og alt er sagt. Det var derfor jeg tok for mig mrs. Woodcourt i all hemmelighet og fortrolighet, bad henne komme og bo hos oss, fortalte henne om din herkomst, og alt det, men først og fremst om ditt eget verd. Og ære være det walisiske blodet hennes! — jeg tror virkelig hjertet hennes ikke slår mindre varmt for den vesle kvinnen min enn mitt eget!»
Nu forstod jeg det beskyttende vesenet hennes mot mig!
«Så et ord til slutt. Da Allan Woodcourt talte til dig, min kjære, var det med mitt vitende og samtykke. Men jeg gav ham ikke noen opmuntring; for disse overraskelsene skulde være min lønn. Selv skulde han komme og fortelle mig alt som hadde hendt; og han gjorde det. Jeg har ikke mer å si. Kjæreste dig, Allan Woodcourt stod ved siden av din far da han lå der død — stod ved siden av din mor. Dette er Bleak House. I dag gir jeg dette huset til dets vesle frue; og ved Gud, det er den skjønneste dag i mitt liv!»
Han reiste sig og reiste mig samtidig. Vi var ikke alene lenger. Min mann — jeg har kalt ham sånn i hele syv lykkelige år nu — stod ved min side..
«Allan,» sa min formynder, «ta mot av mig en frivillig gave, den beste hustru en mann noen gang har hatt. Hvad større kan jeg si til dig, enn at jeg vet du fortjener henne! Ta mot sammen med henne det vesle hjemmet hun bringer dig. Du vet hvad hun vil gjøre det til, Allan. La mig få dele den lykke som holder til huse i det, somme tider, og hvad ofrer jeg da? Intet, intet.»
Han begynte å gå frem fra det grønne løvtaket og ut i solskinnet; der vendte han sig og sa muntert:
«Jeg blir å finne noen steder her omkring. Det er vestenvind, vesle kvinne, rett vestenvind! La ikke noen takke mig mer; for nu vender jeg tilbake til ungkarsvanene mine, og er det noen som ikke enser denne advarselen, rømmer jeg min vei, og kommer aldri tilbake!»
Hvor lykkelig vi var denne dagen! Vi skulde gifte oss før måneden var ute; men når vi skulde komme og tå
