fremdeles lar dem bli riktig vakre, riktig vakre,» så mr. Kenge og svingte mildt med hånden. «De vilde videre sett at interessene til mr. Richard Carstone og miss Ada Clare, nu mrs. Richard Carstone, blir meget vesentlig øket ved det.»
«Kenge,» sa min formynder, «om hele rikdommen tilfalt de to unge slektningene, vilde jeg vært vel fornøid. Men spør De mig om jeg tror det kan komme noe godt ut av Jarndyce og Jarndyce?»
«Å, mr. Jarndyce! Fordommer, fordommer! Min kjære herre, dette er et meget stort land, meget stort land. Dets rettssystem er et meget stort system, meget stort system.»
Min formynder sa ikke mer, og mr. Vholes kom. Han var beskjedent imponert av mr. Kenges profesjonelle fremragenhet.
«God dag, mr. Vholes. Vil De være så vennlig å ta en stol og sette Dem her hos mig og lese gjennem dette dokumentet?»
Mr. Vholes gjorde det; han syntes lese hvert eneste ord. Han kom ikke i noen sinnsbevegelse ved det; men det gjorde han jo ikke ved noe. Da han hadde gransket det vel og lenge, fulgte han mr. Kenge borttil et vindu, holdt den sorte hansken for munnen og talte en hel stund med ham. Da de var ferdig, kom de tilbake til mr. Kenges bord og talte høit.
«Nuvel! Men dette er et meget bemerkelsesverdig dokument, mr. Vholes?» sa mr. Kenge.
Mr. Vholes sa: «I høi grad.»
«Næste rettssesjon, mr. Jarndyce, begynner i næste måned,» sa mr. Kenge. «Naturligvis fremmer vi straks alt nødvendig i saken.»
«Og jeg skal skjenke den min vanlige opmerksomhet,» sa min formynder.
«Alltid tilbøielig til å gjenta den almindelige fordom, min kjære herre?» sa mr. Kenge og fulgte oss til døren. «Men dette er ét stort land, mr. Jarndyce, meget stort land. Og dette er et stort system, mr. Jarndyce, meget stort system.
