morgen til oss, krøkte fingeren med et betydningsfullt blikk til avskjed, og gikk.
Vi gikk vi også, til Lincolns Inn, så hurtig som mulig. Mr. Kenge var ikke optatt; og vi fant ham ved bordet I det støvete rummet hans, med de imponerende bøkene og papirstablene. Mr. Guppy satte frem stoler til oss, og mr. Kenge uttalte sin overraskelse og glede ved det uvanlige synet av mr. Jarndyce i kontoret sitt.
«Jeg håper,» sa mr. Kenge, «at miss Summersons milde innflytelse må ha formildet mr. Jarndyces fiendtlige innstilling like overfor retten og rettens menn.»
«Jeg tror helst,» svarte formynderen min, «at hadde miss Summerson sett så meget av rettens virkninger som jeg, vilde hun knapt villet øvd noen innflytelse i den retning. Men likevel har mitt ærende her med retten å gjøre. Mr. Kenge, før jeg overgir dette dokumentet i Deres hender og er ferdig med det, la mig fortelle Dem hvordan det er kommet i mine hender.»
Han gjorde det kort og klart.
I førstningen syntes mr. Kenge ikke å verdsette dokumentet noe videre; men da han fikk se det, viste han sig mer interessert, og da han åpnet det og hadde lest litt av det, blev han høist forbauset. «Mr. Jarndyce,» sa han og så op, «De har lest dette?»
«Nei, ikke jeg!» svarte min formynder.
«Men, min kjære herre,» sa mr. Kenge, «dette er et testamente datert senere enn noe annet i saken. Det viser sig å være i sin helhet i testators egen håndskrift. Det er lovlig opsatt og bevidnet.»
«Nuvel,» sa min formynder, «hvad vedkommer der mig?»
«Mr. Guppy!» ropte mr. Kenge. «Undskyld, mr. Jarndyce!»
Mr. Guppy kom.
«Mr. Vholes i Symonds Inn. Min hilsen. Jarndyce og Jarndyce. Vil glede mig å få tale med ham.»
Mr. Guppy forsvant.
«De spør mig hvad dette vedkommer Dem, mr. Jarndyce. Hadde De lest dette dokumentet, vilde De ha sett det reduserer Deres interesser betydelig, enda det
