«Du har i ett og alt vært det jeg kunde ønske, kjære.» «Det gleder mig å høre det,» sa jeg. «Du vet du sa til mig, var dette fruen på Bleak House? Og jeg sa ja.»
«Ja,» sa min formynder og nikket smilende.
«Siden dengang,» sa jeg, «har vi talt om den saken bare én gang.»
«Og da sa jeg det minket med folk på Bleak House.»
«Og jeg sa, men dets frue blir.»
Han la armen om mig som for å beskytte mig.
«Kjære formynder,» sa jeg, «jeg vet hvor dypt du har følt alt som har hendt, og hvor hensynsfull du har vært. Kanskje jeg nu bør gjenta ordene mine den gang. Jeg vil bli frue på Bleak House når du vil.»
«Se bare,» svarte han muntert, «for en samfølelse det må være mellem oss! Stakkars Rick undtatt har jeg ikke hatt noe annet i tankene. Når skal vi så gi Bleak House dets frue, vesle kvinne?»
«Når du vil.»
«Næste måned?»
«Næste måned, kjære formynder.»
Jeg la armene om halsen på ham og kysste ham, akkurat sånn som den dagen da jeg gav ham svaret mitt.
En tjener kom og meldte mr. Bucket, noe som var helt unødvendig, da mr. Bucket alt så på oss over skulderen hans. «Mr. Jarndyce og miss Summerson,» sa han nokså forpustet, «undskyld jeg forstyrrer; men vil dere gi mig lov å beordre inn en person som er på trappen? Takk! Vær så vennlig å bære herren i stolen op her denne veien!» sa mr. Bucket og vinket over gelenderet.
Kort efter viste en gammel mann i sort kalott sig, båret i en stol av to bærere, som satte stolen med mannen fra sig like innfor døren. Mr. Bucket kvittet sig øieblikkelig av med bærerne, lukket døren med hemmelighetsfull mine og slo slåen for den.
«Nu, ser De, mr. Jarndyce,» sa han, «De kjenner mig, og miss Summerson kjenner mig. Denne herren her kjenner mig også, og hans navn er Smallweed. Nuvel, mr. Jarndyce, jeg henvender mig til Dem. Jeg har forhandlet med denne herren på vegne av sir Leicester Dedlock, baronet, og derfor har jeg vanket ut og inn i huset hans
