ENOGSEKSTIENDE KAPITEL
En opdagelse til.
Jeg hadde ikke mot til å se noen denne kvelden. Jeg hadde ikke engang mot til å se mig selv; for jeg var redd tårene mine vilde bebreide mig litt. Jeg gikk op på værelset mitt i mørke, bad min bønn i mørke, og la mig til å sove i mørke. Jeg behøvde ikke noe lys for å lese min formynders brev; for jeg kunde det utenat. Og med det i minnet sovnet jeg.
Næste morgen stod jeg op meget tidlig og ropte på Charley at vi skulde gå ut en tur. Vi kjøpte blomster til frokostbordet, kom hjem igjen og ordnet dem, og hadde det så travelt som mulig. Det var ennu tid til å la Charley ta den vanlige timen sin, som hun greide med glans, før min formynder kom. «Nå, vesle kvinne, du ser friskere ut enn blomstene dine!» sa han. Og mrs. Woodcourt sa frem en strofe fra Mewlinwillinwood som gikk ut på at jeg var lik et fjell med solskinn på.
Dette var alt meget hyggelig. Efter frokosten nyttet jeg høvet da jeg så min formynder alene på værelser sitt. Jeg bad om undskyldning, gikk inn til ham og lukket døren.
«Nå, vesle kvinne,» sa han, «du trenger penger?»
«Nei; jeg har nok penger.»
Han la pennen fra sig og lente sig tilbake i stolen. Og jeg syntes jeg aldri hadde sett ansiktet hans så lyst og godt. Han hadde aldri skiftet sitt vesen mot mig, og jeg elsket ham for det.
«Kjære formynder,» sa jeg og satte mig ved siden av ham, «jeg vil gjerne få tale med dig. Har jeg forsømt noe? Har jeg vært noe annet enn det jeg hadde foresatt mig å være, siden — siden jeg svarte på brevet ditt, formynder?»
