håp hun hadde betrodd mig, var samme skjønne stjernen i den usle avkroken. Richard, mer og mer sliten og uttært, svevde i og omkring retten dag efter dag; satt der spent og lyttet dagen lang, selv når han visste det ikke var det fjerneste håp om at saken hans vilde bli nevnt. Jeg undres på om noen av herrene der husket ham sånn han var da han først begynte å vanke der.
Så besatt av sin fikse idé var han at han i sine mer muntre stunder svor på han aldri hadde kommet til å trekke frisk luft nu, hadde ikke Woodcourt vært. Det var bare mr. Woodcourt som nu og da kunde få ham til å tenke på noe annet noen få timer, og vekke ham når han sank ned i en sløvhet både på kropp og sjel som skremte Oss meget, og kom igjen hyppigere og ee efter som månedene gikk. Min kjære Ada hadde rett da hun sa han bare drev på enda hårdere for hennes skyld. Jeg tviler ikke på at hans ønske å vinne igjen det han hadde tapt, blev enda mer brennende ved hans sorg over den unge konen hans, så det blev som galskapen hos en spiller.
Jeg var der som sagt til alle tider. Var jeg der om kvelden, vendte jeg som regel hjem igjen sammen med Charley i en drosje; somme vider møtte min formynder mig i nærheten, og vi gikk hjem sammen. En kveld hadde han sagt fra han vilde møte mig klokken åtte. Jeg kunde ikke, som vanlig, komme mig avsted presist. Mr. Woodcourt gikk derfor sammen med mig, for det skumret alt.
Da vi kom til det vanlige møtestedet, var min for mynder der ikke. Vi ventet en halv time, gikk frem og tilbake; men det var ikke tegn å se av ham. Vi blev da enige om at han enten var blitt forhindret i å komme, eller at han hadde kommet og gått igjen. Mr. Woodcourt foreslo da å følge mig. hjem.
Det var første gang vi spaserte sammen. Vi talte om Richard og Ada hele veien. Jeg takket ham ikke med ord for alt det han hadde gjort; men jeg håpet han likevel forstod det jeg følte så sterkt.
Da vi kom Bien, fant vi at min formynder var ute, og at mrs. Woodcourt var ute også. Vi befant oss i der rummet der min formynder og jeg engang hadde sittet
