Går jeg noen steder, er det for min fornøielse. Jeg går ikke noen steder for å få pinlige følelser; for jeg er skapt for glede og hygge. Nu har jeg hatt lite glede og hygge av å komme til vår kjære Richard i det siste, og Deres praktiske klokskap forklarer hvorfor. Den unge vennen vår holder på å miste den poesi som en gang gjorde ham så inntagende; han har begynt å tenke: Der er en mann som trenger til penger. — Og jeg er en sånn mann; jeg trenger alltid til penger. De unge vennene våre har også begynt å tenke: Der er en mann som har lånt penger av oss. — Og det har jeg gjort. Jeg låner alltid penger. Så kan de unge vennene våre ikke lenger gi mig glede og hygge. Hvorfor skulde jeg da gå til dem? Absurd! — Dessuten liker jeg ikke å være til ubehag heller. Så krever da også godheten av mig at jeg ikke kommer der. Og jeg skal ikke gjøre det heller!»
Han sluttet med å kysse mig på hånden og takke mig. Bare miss Summersons fine takt kunde ha funnet ut dette for ham.
Jeg følte mig meget pinlig berørt; men jeg tenkte når jeg hadde vunnet i hovedsaken, fikk det ikke gjøre noe om
an forvrengte alt som førte til den seieren. Men jeg hadde bestemt mig til å nevne noe annet også.
«Mr. Skimpole,» sa jeg, «jeg må ta mig den frihet å si noe til før jeg går, noe som det forbauset mig å få vite av den beste autoritet for kort tid siden, nemlig at De visste hvem denne fattiggutten forlot Bleak House sammen med, og at De tok imot en gave ved den anledning. Jeg har ikke sagt det til min formynder, da jeg frykter for det vilde såre ham i utrengsmål; men jeg må si Dem at jeg blev meget forbauset.»
«Nei? Virkelig forbauset, kjære miss Summerson?» svarte han og drog så koselig øiebrynene i været.
«Høist forbauset.»
Han tenkte på det en liten stund, med en riktig hyggelig, vimset mine; så gav han det op og sa på sin mest vannende måte:
«De vet hvad for et barn jeg er! Hvorfor da så forbauset?»
Jeg kvidde mig for å gå nærmere inn på saken; men
