og utvungent, fant ut hvordan han følte sig, og hvor han hadde vært hele dagen. Like efter foreslo han at de skulde ta sig en liten spasertur sammen på en av broene; for kvelden var månelys og frisk, Richard var villig til det, og de gikk ut sammen.
Ada satt stadig ved pianoet, og jeg ved siden av henne. Om en stund la jeg armen om livet på henne, og hun la hånden sin i min, mens hun med den andre strøk over tangentene gang på gang.
«Esther, kjæreste,» sa hun til slutt, «Richard er aldri så frisk, og jeg er aldri så rolig for ham som når han er sammen med Allan Woodcourt. Vi har dig å takke for det.»
Jeg forstod ikke hvordan hun kunde si det, da mr. Woodcourt hadde kommer til min formynders hus og lært oss alle å kjenne der, og da han alltid hadde likt Richard, og Richard alltid hadde likt ham.
«Alt det er sant,» sa Ada; «men at han er sånn hen- given venn for oss, det skylder vi dig.»
Jeg tenkte det var best hun fikk ha sin mening og ikke si mer om dette. Det sa jeg også. Jeg sa det muntert; for jeg følte hun skalv.
«Esther, kjæreste, jeg vil så gjerne være en god hustru ― en meget, meget god hustru. Du skal lære mig det.»
Jeg lære henne det! Jeg sa ikke mer; for jeg merket mig hånden som flagret over tangentene, og jeg visste det var ikke jeg som burde tale; at det var hun som hadde noe å si til mig.
«Da jeg ektet Richard, var jeg ikke uvitende om det som ventet ham. Jeg hadde vært fullstendig lykkelig i lang tid hos dere; jeg hadde aldri kjent til møie eller sorg eller engstelse, så elsket og vernet som jeg var. Men jeg forstod den faren han var i, kjære Esther.»
«Jeg vet, jeg vet, kjære!»
«Da vi giftet oss, hadde jeg et lite håp at jeg vilde være i stand til å overbevise ham om mistaket hans; at han vilde komme til å se på det på en annen måte når han var min mann, og ikke drive enda hårdere på for min skyld — det han nemlig gjør. Men selv om jeg ikke
