Fra denne dagen av begynte jeg å besøke Ada hver dag, i den triste, mørke avkroken der hun bodde. Som regel gjorde jeg det om morgenen; men alltid ellers også når jeg hadde en time eller to til overs, tok jeg hatten på og skyndte mig avsted til Chancery Lane. De blev begge glad ved å se mig, og lyste op når de hørte mig ved døren.
Det hendte ofte at Richard var borte når jeg kom. Somme tider satt han og skrev eller leste dokumenter angående processen, ved dette bordet sitt som var så dekt med papir, som aldri blev rørt av noen andre enn ham selv. Somme tider kom jeg over ham mens han stod og ventet ved døren til mr. Vholes' kontor. Somme tider møtte jeg ham i nabolaget, der han gikk og slang og bet sig i neglene.
At de pengene Ada hadde hatt med til ham, hurtig smeltet bort, visste jeg meget godt. Det hadde ikke vært noen svært stor sum å begynne med; han hadde hatt gjeld da han giftet sig; og jeg kunde ikke undgå å forstå nu hvad som var ment med at mr. Vholes hadde skulderen mot hjulet — som jeg stadig hørte han hadde. Ada var den beste vesle husmor og forsøkte å spare alt hun kunde; men jeg visste de blev fattigere og fattigere for hver dag som gikk.
Hun lyste som en skjønn stjerne i det elendige avhullet. Hun prydet det sånn med sin ynde at det blev et helt nytt sted. Blekere enn da hun var hjemme, og litt stillere enn jeg hadde tenkt det var naturlig for henne; men ansiktet hennes var så fritt for skygger at jeg halvveis trodde hun var forblindet av sin kjærlighet til Richard og ikke så hans løp mot ruin.
En dag gikk jeg for å spise til middag hos dem. Da jeg svingte inn i Symonds Inn, møtte jeg vesle miss Flite på veien ut. Hun hadde vært på besøk hos myndlingene i Jarndyce, som hun stadig kalte dem, og hadde følt sig veldig opbygd.
«Kjære Dem!» begynte hun. «Så glad! God dag, god dag! Og De skal besøke de interessante Jarndyce-myndlingene våre? Ja visst ja! Skjønnheten vår er hjemme, kjære, og vil bli henrykt ved å se Dem.»
