Deres blandet mr. Tulkinghorn inn i denne affæren også; hele bunten var blandet inn i denne affæren, og ikke i noe annet. så går De og renner hodet mot veggen! Jeg er skamfull på på Deres vegne.»
Mrs. Snagsby ryster på hodet og legger lommetørklæet mot øinene.
«Er det alt?» sa mr. Bucket. «Nei! Se bare hvad som hender! Enda en person, i en elendig tilstand, kommer her i kveld, og taler med tjenestepiken Deres; og gir henne et brev jeg gjerne betalte hundre pund for, kontant. Hvad gjør så De? De står på lur, De, og farer løs på denne tjenestepiken, enda De vet hvad det vil føre til for den stakkars vesle jenten, og så får hun det anfaller, og liv og død er kanskje avhengig av ordene til den vesle jenten!»
Han mente så absolutt det han sa nu, at jeg uvilkårlig slo hendene sammen og følte værelset hvirvle rundt mig. Men det stanset. Mr. Woodcourt kom ie gav ham et papir, og gikk igjen.
«Nu, mrs. Snagsby,» sa mr. Bucket, «er det eneste De kan gjøre til-å bøte på dette, å la mig og denne unge damen her få tale sammen i enrum.» På et øieblikk var hun borte, og han hadde lukket døren efter henne. «Nu, kjære Dem, er De fattet, helt viss på Dem selv?»
«Helt,» sa jeg.
«Kjenner De denne håndskriften?»
Det var min mors. Og brevet var adressert til mig hos min formynder.
«Er De stø nok til å lese det, så gjør det, til mig!» sa han.
Brevet var blitt skrevet stykkevis til forskjellige tider. Jeg leste dette:
«Jeg kom til den ve for to formåls skyld. For det første for Å se min egen kjære ennu engang. For det annet for å undgå forfølgelsen, og forsvinne helt. Legg ingen last på moren for hennes del i dette. Den hjelp hun gav mig, blev gitt efter jeg på det sterkeste hadde forsikret henne det var til beste for min egen kjære. Du husker det døde barnet hennes. Mannens samtykke kjøpte jeg; men hennes hjelp blev gitt frivillig.»
