henne. Hvad formynderen min vilde gitt henne om vi hadde bedt om det, er vanskelig å si; men vi syntes det var rett å innskrenke bidraget hans til brudedrakten og hatten.
Caddy var overlykkelig da vi satte oss til med arbeidet. Hun var klosset nok, stakkar, til å begynne med. Men hun lærte hurtig og blev flinkere og flinkere for hver dag. Så satt vi da dag efter dag, hun, og Ada, og den vesle piken min, Charley, og en sypike fra byen, og jeg, og arbeidet alt vi orket, og hadde det så hyggelig som vel mulig.
Men fremfor alt var Caddy ivrig til å lære husstell. Og med syarbeidet og husstellet og Charleys lekser og et slag kort om kvelden med min formynder og duetter med Ada gikk de tre ukene hurtig. Så reiste jeg hjem med Caddy til den møblerte leiligheten i Hatton Garden. Vi gikk til Newman Street et par ganger også, og her så jeg det blev gjort adskillig til å øke hyggen og komforten for gamle mr. Turveyedrop og litt til å hjelpe de unge til å sette bo på billigste vis i loftsetasjen. Men hovedsaken for oss var å gjøre alt i stand til bryllupsfrokosten og forsøke å få mrs. Jellyby til å ense begivenheten aldri så lite.
Dette siste var det vanskeligste. Mrs. Jellyby og en ufrisk gutt holdt til i stuen, og den var rotet ned i et søppel av papiravfall og Borrioboola-dokumenter, så den var så ufjelg som en stall. Her satt mrs. Jellyby hele dagen, drakk sterk kaffe, dikterte og hadde Borrioboolakonferanser. Når mr. Jellyby kom hjem, stønnet han og rømte ned i kjøkkenet. Der fikk han noe å spise, dersom tjenestepiken vilde gi ham noe. De stakkars barna tumlet ut og inn av huset som de alltid hadde vært vant til.
Jeg tenkte det vilde være en god måte å føre mrs. Jellyby inn på tankene om det som forestod, å be henne komme og se Caddys utstyr som jeg hadde lagt på Caddys seng efter den ufriske gutten var gått om kvelden.
«Kjære miss Summerson,» sa hun og reiste sig fra skrivepulten sin, «dette er latterlig strev, enda hjelpen
