til noe som stod mot miss Summersons ønsker. Small, en venn av mig, blev også så hemmelighetsfull mot mig, at jeg mangen gang hadde ondt for å la være å gi ham en i skallen. Men med det jeg selv med egne evner og en felles venn, mr. Weevle, har kunnet utrette, har jeg fått grunn til å nære en viss mistanke om noe som jeg er kommet for å be Deres nåde å være på vakt mot. Først vil jeg med Deres tillatelse spørre om De har hatt noen underlige besøkende i dag, for eksempel miss Barbarys gamle tjenestepike, eller en person som blev båret opover trappene i en stol?»
«Nei.»
«Så kan jeg forsikre Dem at det har vært sånne besøkende her, og at de er blitt mottatt.»
«Hvad har jeg å gjøre med det? Og hvad har De å gjøre med det? Jeg forstår Dem ikke.»
«Jeg kom for å be Dem være på Deres post. Jeg har sterk mistanke om at de brevene jeg skulde ha bragt til Dem, ikke var ødelagt som jeg trodde. Så de besøkende jeg siktet til må ha vært her for å tjene penger på dem.»
Mr. Guppy tar hatten sin og reiser sig.
«Deres nåde vet best selv om det er noe i det jeg sier, eller ikke. Jeg sier Dem nu farvel, og forsikrer Dem at det er ingen fare for at jeg skal plage Dem med flere besøk.»
Hun enser knapt denne avskjeden hverken med ord eller blikk; men en stund efter han er gått, ringer hun.
«Hvor er sir Leicester?»
Merkur melder at han har stengt sig inne på biblioteket, og er alene.
«Har sir Leicester hatt besøk denne morgen?»
«Ja, flere, i forretningssaker.» Og Merkur gir en skildring som passer med det mr. Guppy sa. Nok; han kan gå.
Så! Alt er brutt sammen. Hennes navn er på folkemunne, hennes mann vet alt, og dessuten er hun av en usynlig anklager blitt beskyldt for mord på sin fiende. Hun gyser som om bøddelens hender alt rørte ved halsen hennes. Hun kaster sig på gulvet og ligger med håret vilt opløst rundt henne. Hun reiser sig, og farer frem
