«Mylady, De vil synes enda mer synd i ham som er uskyldig anklaget, når De har lest brevet.»
Den gamle husholdersken går. Mylady er igjen alene. Hun åpner brevet. Klebet op på det er en trykt beretning om liket da det blev funnet, der det lå med ansiktet mot gulvet, skutt gjennem hjertet; og under står hennes eget navn skrevet med ordet morder føid til.
Det faller ut av hånden hennes. Hvor lenge det kan ha ligget der, vet hun ikke; men det ligger der det falt, da en tjener står fremfor henne og melder den unge mannen som heter Guppy.
«La ham komme inn!»
Han kommer inn. Hun sitter og holder brevet 1 sin hånd og forsøker å samle tankene sine. For mr. Guppy å se til er hun den samme lady Dedlock som før, stolt og kold.
«Deres nåde vil kanskje ikke være villig til å undskylde dette besøket; men jeg håper De ikke vil synes det er galt av mig, når jeg nevner min hensikt med det,» sier mr. Guppy.
«Gjør det da.»
«Takk. Jeg bør først forklare for Deres nåde,» sier mr. Guppy, han sitter på kanten av en stol og setter hatten sin på gulvteppet fremfor føttene sine, «at miss Summerson har sagt til mig at hun ønsket spesielt at jeg ikke skulde foreta mig noe som på noen måte kunde anså henne. Og da miss Summersons ønsker er lov for mig, hadde jeg ikke tenkt jeg skulde fått den ære å hilse på Deres nåde igjen.»
Og likevel er han her nu, minner mylady ham om.
«Og likevel er jeg her,» innrømmer mr. Guppy. «Mitt ærende er å meddele Deres nåde, i streng fortrolighet, å si Dem hvorfor jeg er her.»
Han kan ikke si det for klart og kort, sier hun.
«Det mener jeg også,» sier mr. Guppy. «Deres nåde vil huske at da jeg var her sist, møtte jeg et medlem av vår profesjon, meget fremragende, og dypt savnet nu han er borte. Han fant fra den gang av på å hugge inn mot mig, og det meget skarpt også, må jeg si, så jeg kom til å tvile på om jeg ikke mot min vilje hadde vært årsak
