hjerte som føler for mig, som tilgir mig. Jeg var i denne familien før De blev født. Jeg er den helt hengiven. Men tenk på den kjære sønnen min som er uskyldig anklaget!»
«Jeg anklager ham ikke.»
«Nei, mylady, nei. Men andre gjør det; og han er i fare. Å, lady Dedlock, kan De si om bare et ord til å fri ham, så si det!» '
Hvad selvbedrag kan dette være? Hvad makt tror hun mylady har til å vende denne urettferdige anklagen fra ham, om den er urettferdig? Mylady ser på henne, forbauset, næsten redd.
«Mylady, jeg kommer fra Chesney Wold og finner sønnen min i min høie alder, og skrittene på Spøkelsesstien har vært så stadig å høre og så høitidelig, som jeg aldri har hørt det i alle disse årene. Kveld efter kveld, straks mørket faller på, har lyden gjenlydt gjennem rummene Deres; men i går aftes var det skrekkeligst. Og da mørket falt på i går aftes, mylady, fikk jeg dette brevet.»
«Hvad brev er det?»
«Hyss, hyss!» Husholdersken så sig rundt og hvisket skremt. «Mylady, jeg har ikke nevnt et ord av det; jeg tror ikke et ord av det som står i det; jeg vet det kan ikke være sant; jeg er viss på det er ikke sant. Men sønnen min er i fare, og De må ha et hjerte som kan ha medlidenhet med mig. Vert De om noe andre ikke vet; har De noen mistanke, noe som kan vise det rette sporet, å, min kjære frue, tenk da på mig, og la det bli kjent! Mylady, De kan ha en eller annen grunn til å la være å si det De kanskje vet; men husk på en trofast tjener som har levd hele sitt liv i denne familien, og hjelp mig til å fri sønnen min!»
Lady Dedlock reiser sig uten å si et ord og tar brevet ut av hånden hennes.
«Skal jeg lese dette?»
«Når jeg er gått, mylady, om De vil; og tenk da på det jeg har bedt Dem om!»
«Jeg vet ikke noe jeg kan gjøre. Jeg vet ikke noe jeg dølger som kan ha noe å si for sønnen Deres. Jeg har aldri anklaget ham.»
