om nu og da i bladene der nord, i stadig stigning til han var helt berømt. Og der var jeg, en dragon, en omstreifer, som ikke hadde nådd noen ting. Hvad rett hadde jeg til å minne dere om mig? Nei, jeg hadde selv reid op og sånn fikk jeg ligge! Og sånn hadde der vel også blitt, uten min gamle kamerats kone der, som jeg ser har vært mig for sterk. Men jeg takker henne for Å Jeg takker Dem for det, mrs. Bagnet, av hele min sjel!»
Mrs. Bagnet svarer med å puffe til ham to ganger med paraplyen sin.
Og nu pålegger den gamle damen sin elskede, gjenfunne sønn å la sig lede av de beste råd penger og innflytelse kan skaffe, og ikke være selvrådig, om han har rett, men bare tenke på sin stakkars gamle mors engstelse og lidelser til han er fri igjen; ellers vil han knuse hjertet hennes.
«Mor, det er en liten bønn å si ja til,» svarer kavaleristen og stopper henne med et kyss. «Si mig hvad jeg skal gjøre, og jeg skal lyde dig endelig til slutt. Mrs. Bagnet, De vil vel ta Dem av mor, vet jeg?»
Han får et hårdt puff av paraplyen til den gamle jenten.
«Lar De henne møtes med mr. Jarndyce og miss Summerson, vil hun finne de tenker omtrent som henne, og de vil gi henne de beste råd, den beste hjelp.»
«Og, George,» sier den gamle damen, «vi må sende bud på din bror, øieblikkelig. Han er en klok og bra mann, hører jeg — der ute i verden utom Chesney Wold, enda jeg ikke vet meget om det selv — han vil være til stor hjelp.»
«Mor,» svarer kavaleristen, «er det altfor brått av mig å be om noe?»
«Nei, så visst ikke, kjære dig.»
«Så ber jeg om dette ene; la ikke bror min få vite noe.»
«Ikke vite om hvad, kjære?»
«Om mig. Det er sant, mor, jeg tåler det ikke; jeg kan ikke overvinne mig til det. La det være hemmelig for ham, mer enn for noen annen!»
«Men ikke alltid, kjære George?»
