rinner fra mrs. Bagnets øine og nedover det solbrune ansiktet hennes.
«George Rouncewell! Å, kjære barnet mitt! — vend dig og se på mig!»
Kavaleristen springer op, slår armene omkring henne og faller på kne fremfor henne. Som et barn folder han hendene og løfter dem mot hennes bryst, bøier hodet, og gråter.
«Min George, min kjæreste sønn! Alltid mitt hjertebarn, mitt hjertebarn nu også! Hvor har du vært alle disse grusomme årene? Vokst dig så stor, og sterk, og vakker!»
Hun kan ikke spørre, og han kan ikke svare, noe sammenhengende en stund.
«Mor,» sier kavaleristen til slutt, «tilgi mig, først av alt; for jeg vet jeg trenger til det!»
Tilgi ham! Hun gjør det av hele sin sjel. Hun har alltid gjort det. Hun forteller ham at hun har fått det skrevet i sitt testamente at han var hennes elskede sønn George. Hun har aldri trodd noe ondt om ham, aldri. Hun vilde velsignet ham med sitt siste åndedrett og kalt ham sin elskede sønn George.
«Mor, jeg har vært pliktforglemmende og en plage for dig, og jeg har min lønn for det. Men i de siste årene har det glimtet som et mål for mig. Jeg skrev et par ord til dig, mor, som du vet, at jeg hadde latt mig hverve under et annet navn, og jeg reiste ut av landet. Der ute tenkte jeg at næste år vilde jeg skrive til dig, når jeg hadde vunnet noe; og da det året var ute, tenkte jeg at næste år vilde jeg skrive til dig; og sånn gikk det år efter år, alle de ti tjenesteårene, og jeg begynte å bli eldre, og spørre mig selv hvorfor jeg vel noen gang skulde skrive.»
«Jeg finner ikke noen feil i det, barnet mitt — men ikke berolige mitt sinn, George? Ikke et ord til din mor, som elsket dig, og blev eldre også?»
Dette overvelder næsten kavaleristen igjen; men han strammer sig op så godt han kan.
«Gud tilgi mig, mor; men jeg syntes det vilde blitt til liten trøst for dig å høre noe om mig den gang. Der var du, respektert og aktet. Der var bror min, som jeg leste
