«Sir Leicester Dedlock, baronet,» fortsetter mr. Bucket, «siste punktet i saken, det jeg nu vil omtale, viser hvor nødvendig det er å ha tålmodighet i vårt fag. Jeg ventet og ventet. Først i går, efter begravelsen, skjedde det avgjørende. Fangen min her foreslo mrs. Bucket at de skulde ta omnibussen et lite stykke ut på landet og drikke te på et meget anstendig forlystelsessted. Nuvel, i nærheten av det er det en liten dam. Da de satt ved tebordet, reiste fangen min sig og gikk for å hente lommetørklæet sitt fra soveværelset der hattene deres lå; hun var nokså lenge borte, og kom tilbake litt forpustet. Straks de kom hjem, rapporterte mrs. Bucket dette vil mig. Jeg lot dammen tråle gjennem i måneskinnet, og lommepistolen blev halt op før den hadde lagt der i seks timer. Nå, min venn, stikk armen litt lenger inn under min, og hold den rolig, og jeg skal ikke gjøre Dem noe ondt!»
På en to tre hadde mr. Bucket smekket håndjernene på henne. «Så, nu er alt klart!» sier Bucket.
Han reiser sig; hun reiser sig også. «Hvor er denne falske forbannede konen Deres?» hveser hun.
«Hun er gått i forveien til politistasjonen,» svarer mr. Bucket. «De får henne å se se der, min venn.»
«Jeg skulde gjerne ha slitt henne sund, lem for lem!» skriker mademoiselle Hortense.
«Bevares, jeg ventet De vilde si noe sånt,» sier mr. Bucket med største ro og fatning. «La mig legge sjalet Deres til rette. Noe i veien med hatten? Det står en vogn utfor døren.»
«Hør her, engelen min,» sier hun. «Kan De vekke ham til live igjen?»
Mr. Bucket svarer: «Ikke det akkurat.»
«Det var underlig! Hør igjen! Kan De gjøre henne til en dame med uplettet ære igjen?»
«Vær nu ikke så ondskapsfull!» sier mr. Bucket.
«Eller ham til en hovmodig gentleman igjen?» skriker mademoiselle og peker på sir Leicester med usigelig forakt.
«Så, så! — dette er verre snakk enn alt det andre,» sier mr. Bucket. «Kom nu!»
