hjem for ham, var det bedre jeg myrdet mig enn giftet mig med ham.»
«Og hvordan beroliget du ham, Caddy?»
«Jeg kunde ikke la være å gråte. Men jeg sa det var min opriktige tanke, og at jeg håpet han vilde komme og hygge sig i hjemmet vårt om kveldene. Så nevnte jeg at jeg vilde Peepy skulde komme og være hos mig; og da begynte pappa å gråte igjen og sa barna var indianere.»
«Indianere, Caddy?»
«Ja,» sa Caddy, «ville indianere. Jeg tror han mente det var en ulykke for dem å være mors barn, og at det var en ulykke for ham å være mors mann; og jeg er viss på det er sant, enda det kan synes være unaturlig av mig å si det.»
Jeg spurte Caddy om mrs. Jellyby visste at bryllupsdagen hennes var fastsatt.
«Å, du vet hvordan mamma er, Esther,» svarte hun. «Det er umulig å si om hun vet det. Når jeg sier det til henne, og det har jeg gjort ofte nok, ser hun rolig på mig som jeg var — jeg vet ikke hvad — et kirketårn i det fjerne — og så ryster hun på hodet og sier: Å, Caddy, Cady, for en plage du er! — Og fortsetter med Borrioboola-brevene sine.»
«Og garderoben din, Caddy?» sa jeg.
«Å, Esther,» svarte hun og tørret øinene sine, «Jeg får gjøre mitt beste, og stole på at min kjære Prins ikke noen gang vil huske jeg kom så lurvet til ham!»
Ada og jeg foreslo en liten plan som gjorde henne fullstendig frydefull. Hun skulde være hos oss i tre uker, og jeg en uke hos henne; og så skulde vi alle tre skjære til og sy og reparere og gjøre alt så godt i stand som vi kunde. Min formynder likte denne tanken svært godt; og vi tok hjem til henne næste dag og ordnet sakene hennes. Så førte vi henne tilbake med oss i triumf sammen med eskene hennes og alt det nykjøpte en kunde klemme ut av en tipundsseddel, som mr. Jellyby hadde funnet i dokkene, antar jeg, og som han iallfall hadde gitt
