stedet, og liket, og papirene, og alt. På grunn av oplysninger jeg fikk av en kontorist i samme huset arresterte jeg George. Spør De mig, sir Leicester Dedlock, om jeg i førstningen trodde George var morderen, så sier Jeg ærlig nei; men han kunde vært det, og det var nok som talte mot ham til å gjøre det til min plikt å hekte ham. Men hør nu godt etter!»
Mr. Bucket bøier sig fremover litt ophisset nu, mens mademoiselle Hortense stirrer skulefide på ham.
«Jeg gikk hjem, sir Leicester Dedlock, baronet, «om kvelden, og fant denne unge kvinnen spise til aftens hos min kone, mrs. Bucket. Hun hadde drevet svært med at hun var så veldig glad i mrs. Bucket; men den kvelden mer enn noen gang — sant å si, hun overdrev det. Likeens overdrev hun sin respekt, og alt sånt, for den avdøde mr. Tulkinghorns minne. Ved den levende Gud, det slo ned i mig som et lyn, der jeg satt fremfor henne med en kniv i hånden, at hun hadde gjort det!»
Mademoiselle freser så vidt det kan høres: «De er en djevel!»
«Nuvel,» fortsetter mr. Bucket, «hvor hadde hun vært mordkvelden? Hun hadde vært i teatret. Og hun hadde virkelig vært der, fant jeg ut siden, både før og efter udåden. Jeg visste jeg hadde en utspekulert en å gjøre med, og at der vilde bli vanskelig å finne bevis; og jeg la en felle for henne — en sånn felle jeg aldri har lagt maken til ennu. Jeg tenkte det ut mens jeg satt og talte med henne ved aftensbordet. Da jeg kom op på soveværelset vårt — huset er lite, og denne unge kvinnen har skarpe ører — stakk jeg lakenet inn i munnen på mrs. Bucket så hun ikke skulde si et forbauset ord, og fortalte henne alt sammen. — Min venn, tenk ikke på sånt én gang til; ellers binder jeg føttene Deres sammen!» Mr. Bucket hadde på et øieblikk lagt den tunge hånden sin på skulderen hennes.
«Hvad står på med Dem?» spør hun.
«Tenk ikke på å kaste Dem ut av vinduet,» svarer mr. Bucket med advarende finger. «Så! Ta armen min! De behøver ikke reise Dem; jeg vil sitte ved siden av Dem.»
