vet dere; og da jeg har fullmakt av sir Leicester Dedlock, baroner, til å ordne denne vesle affæren,» igjen nikker sir Leicester mekanisk, «kan jeg nu skjenke den min fulle opmerksomhet. Nu vil jeg ikke si noe om sammensvergelse med formål pengeutpresning, for vi er verdensmennesker her, og vi har til formål å gjøre alt hyggelig. Men jeg skal si dere hvad som undrer mig. Jeg er forbauset over at dere kunde tenke på å gjøre bråk der nede i hall'en. Det strir mot interessene deres.»
«Vi vilde inn,» sier mr. Smallweed.
«Ja visst, naturligvis, dere vilde inn,» bekrefter mr. Bucket muntert; «men at en gammel herre i Deres alder — jeg kan med sannhet si ærverdige alder — med skjerpet forstand, tviler jeg ikke på, på grunn av tapet av Deres lemmer, som tillater alt livet å stige op i hodet — ikke tenker på at dersom han ikke holder en sånn affære fullstendig hemmelig, kan den ikke være verdt en slant for ham; det er virkelig underlig! Sinnet løp av med Dem, ser De; og sånn tapte De Deres stilling,» sier mr. Bucket, overbevisende og vennlig.
«Jeg sa bare jeg ikke vilde gå før noen av tjenerne kom op til sir Leicester,» svarer mr. Smallweed.
«Sånn er det ja! Sånn er det sinnet løp av med Dem ja. En annen gang må De styre det, og De kan tjene penger på det. Skal jeg ringe så de kan bære Dem ned igjen?»
«Når får vi høre mer om dette?» spør mrs. Chadband strengt.
«Bevares for en ekte kvinne! Alltid nysgjerrig er det smukke kjønnet!» svarer mr. Bucket galant. «Jeg skal ha den fornøielse å se innom hos Dem i morgen eller i overmorgen — ikke å glemme mr. Smallweed og hans forslag om to ganger femti pund.»
«Fem hundre!» roper mr. Smallweed.
«All right! Nominelt fem hundre;» mr. Bucket har hånden på klokkestrengen. «Skal jeg si Dem farvel for denne gang, på egne og husets herres vegne?» spør han innsmigrende.
Ingen er så djerv å nekte ham å gjøre det; så gjør han det, og selskapet går igjen som det hadde kommet.
