ikke plager hodet Deres med det mordet. Det er min affære. Holdt et halvt øie med avisene, De; og der skulde undre mig om De ikke får lese noe om den om altfor lenge. Jeg kjenner mitt yrke; og det er alt jeg har å si Dem om den saken. Men nu om disse brevene. De vil vite hvem som har dem. Jeg har ikke noe imot å fortelle Dem det. Jeg har dem. Er dette brevbunten?»
Mr. Smallweed ser grisk på den vesle brevbunten mr. Bucket tar frem fra et eller annet mystisk sted i frakken sin, og erklærer det er den riktige.
«Hvad mer har De så å si?» spør mr. Bucket. «Så, ikke slå munnen altfor vidt på gap; De ser ikke videre vakker ut når De gjør det.»
«Jeg vil ha fem hundre pund.»
«Nei; det mener De ikke; De mener femti,» sier mr. Bucket og morer sig.
Men det viser sig at mr. Smallweed mener fem hundre pund.
«Det er så at jeg har fullmakt fra sir Leicester Dedlock, baronet, til å overveie — uten å innrømme eller love noe — denne affæren,» sier mr. Bucket; og sir Leicester nikker mekanisk; «og De ber mig overveie et tilbud på fem hundre pund. Nå, det er et umulig tilbud! To ganger femti vilde vært ille nok, men bedre enn det. Fr det ikke best De sier to ganger femti?»
Mr. Smallweed er klar over det ikke er best.
«Nå,» sier mr. Bucket, «la, oss så høre mr. Chadband. Herregud! — så mangen gang har jeg hørt den gamle konstabelkollegaen min med samme navnet, og en rimelig mann var hån på alle vis.»
Mr. Chadband stiger frem, og efter å ha malt frem litt olje mellem hendene, sier han:
«Mine venner, vi er nu — Rachael, konen min og jeg — i den rike og stores herskapshus. Hvorfor er vi nu i den rike og stores herskapshus? Er det fordi vi er innbudet? Nei. Hvorfor er vi her da, mine venner? Er vi i besiddelse av en syndefull hemmelighet, og krever vi korn, og vin, og olje — eller det som er så omtrent det samme, penger — for å holde tett med den? Sannsynligvis det, mine venner.»
