soldaten? Hadde han noen medskyldige, eller hvad det nu er loven kaller sånt? Og en hel del mer av samme ukunstlede slaget.
«Nå, ser De, frøken,» svarer mr. Bucket, han løfter pekefingeren overtalende, «det er ikke lett å svare på disse spørsmålene i dette øieblikk. Ikke i dette øieblikk. Jeg har beskjeftiget mig med denne saken, sir Leicester Dedlock, baronet, morgen, middag, og kveld. Uten et glass sherry eller to tror jeg ikke jeg hadde kunnet anstrengt tankene mine så veldig. Jeg kunde svart på spørsmålene Deres, frøken; men plikten forbyr mig det. Sir Leicester Dedlock, baronet, vil meget snart nu bli gjort bekjent med det som er eftersporet. Og jeg håper han vil finne det tilfredsstillende.» Mr. Bucket ser igjen meget alvorlig ut.
«Konstabelen er trofast mot sin plikt, Volumnia,» sier sir Leicester. «Han har fullstendig rett.»
Det blir en pause, som mr. Bucket nytter til å la sig høre igjen.
«Sir Leicester Dedlock, baronet,» sier han, «jeg har ikke noe imot å fortelle denne damen, med Deres tillatelse og oss imellem, at jeg anser denne saken for å være så omtrent utforsket. Det er en smukk sak — en smukk sak — og det vesle som ennu kan mangle til å fullende den, venter jeg å bli i stand til å skaffe til veie i løpet av noen få timer.»
«Der gleder mig virkelig å høre,» sier sir Leicester. «Gjør Dem stor ære.»
«Sir Leicester Dedlock, baronet,» svarer mr. Bucket uhyre alvorlig, «jeg håper det på en og samme tid må gjøre mig ære og vise sig å være tilfredsstillende for alle. Når jeg kaller det en smukk sak, ser De, frøken,» fortsetter mr. Bucket, stadig med det alvorlige blikket mot sir Leicester, «mener jeg fra mitt synspunkt. Betraktet fra andre synspunkter vil sånne saker alltid inneholde mer eller mindre ubehagelig. Meget underlige ting kommer til vår kunnskap i familiene; Gud velsigne Dem, rent sånt De vilde tro var sanne fenomen.»
Volumnia gir det uskyldige vesle skriket sitt og sier hun gjerne vil tro det.
