skulde gå til den døde manns trapp den kvelden han blev myrdet, så jeg en skikkelse så lik miss Summerson gå forbi mig i mørket, at jeg halvveis tenkte på å tale til den.»
Et øieblikk følte jeg en gysen så kold at jeg håper jeg aldri får føle noe sånt oftere.
«Den kom nedover trappen da jeg gikk op,» så kavaleristen, «og gikk forbi det månelyse vinduet med en løs sort kappe på; jeg la merke til en sid knipling på den. Men det har ikke noe med denne saken å gjøre; det var bare det at miss Summerson var så lik den i øieblikket at det falt mig inn å nevne det.»
Jeg kan ikke finne ord for de følelsene som steg op i mig efter dette; det er nok å si at jeg med harme følte mig viss på det var ingen grunn for mig til å bli redd.
Vi tre gikk ur av fengslet og spaserte frem og tilbake utenfor porten. Vi hadde ikke ventet lenge før mr. og mrs. Bagnet også kom.
Der stod en tåre i mrs. Bagnets øie, og ansiktet hennes var rødt og forkavet. «Jeg lot ikke George se hvad jeg tenkte om det, vet De, frøken,» var det første hun sa da hun kom; «men han er ille ute, stakkars fyr!»
«Ikke når det blir vist forsiktighet og klokskap, og han får god hjelp,» sa min formynder.
«En herre som De burde vite det best, sir,» svarte mrs. Bagnet; «men jeg er urolig for ham. Han har vært så uforsiktig og sagt så meget han ikke mente. Herrene i juryen vil kanskje ikke forstå ham som Mat og jeg. Og så er det så mangt hendt som er uheldig for ham, og det vil bli ført frem en sånn masse mennesker som vil tale mot ham; og Bucket er så lur. Men kom borti en krok her, så skal jeg si dere noe.»
Vi fulgte henne, og hun sa: «De kunde ikke rokket ham, frøken, på dette punkt, uten De hadde fått en ny makt til å røre ham. Og den har jeg fått.»
«De er en juvél av en kvinne!» sa min formynder.
«Hør her, frøken,» fortsatte hun; «mor hans lever; og vi må hente henne straks! Se her, Mat, du tar vare på barna, og gir mig paraplyen! Jeg tar til Lincolnshire og henter den gamle damen hit.»
