TREDEVTE KAPITEL
Esthers beretning.
Det var en tid efter Richard hadde forlatt oss at en gjest kom for å tilbringe noen få dager hos oss. Det var en eldre dame. Det var mrs. Woodcourt som hadde kommet fra Wales for å være en stund hos mrs. Bayham Badger. Hun hadde skrevet til formynderen min, «efter sin sønn Allans ønske», for å meddele at hun hadde hørt fra ham, og at alt stod vel til med ham. Hun blev hos oss i næsten tre uker. Hun var svært vennlig mot mig, og viste mig stor fortrolighet, somme tider i den grad at jeg næsten syntes det var ubehagelig.
Hun var en sånn skarp liten dame, og pleide sitte med hendene foldede og glo så påpasselig på mig mens hun talte med mig at jeg kanskje syntes det var plagsomt. Eller kanskje var det fordi hun var så rak og fjong; ikke kunde det ha vært ansiktsuttrykket hennes; for det var svært levende og vakkert for en gammel dame.
Om kveldene når hun gikk ovenpå for å gå til sengs, pleide hun be mig inn på værelset sitt, der hun satt fremfor ilden i en stor stol, og fortalte mig om Morgan og Kerrig til jeg blev rent ille ved.
«Så, miss Summerson.» sa hun med verdig triumf, «dette ser De er den arven sønnen min har. Hvor han så ferdes, kan han kreve å være i slekt med Ap Kerrig. Han har kanskje ikke penger; men han har alltid det som bedre er — familie, kjære.»
Jeg hadde mine tvil om de brydde sig svært meget om Morgan Ap Kerrig i India og China; men jeg så naturligvis aldri noe om det. Jeg sa heller at det var en stor ting å være av stor slekt.
