TOOGFEMTIENDE KAPITEL
Tross.
Bare én dag var gått, da mr. Woodcourt tidlig en morgen da vi gikk til frokostbordet, kom hastig inn med de forbausende nyhetene at det var blitt øvd et fryktelig mord, og at mr. George var mistenkt og blitt arrestert. Da han fortalte oss at sir Leicester hadde lovt ut en stor pengesum til den som kunde gi noen oplysninger så morderen kunde finnes, forstod jeg i førstningen ikke hvorfor han hadde gjort det; men da jeg fikk høre at den myrdede var sir Leicesters advokat, husket jeg plutselig min mors redsel for ham. Hvor fryktelig måtte det ikke være for henne å huske hun kanskje somme tider hadde ønsket den gamle mannen var borte, som nu så hurtig var revet bort fra livet!
Da jeg samlet mig igjen så meget jeg kunde høre hvad de andre talte om, var de i alvorlig samtale om den mistenkte mannen.
«Formynder, dere tror da ikke det er mulig han er anklaget med rette?»
«Min kjære, jeg kan ikke tro det. Denne mannen vi har lært å kjenne som så ærlig og medfølende, som forener en kjempes styrke med et barns blidhet, som synes være så tapper som noen mann i verden og likevel så troskyldig og stillfarende, denne mannen anklaget med rette for en sånn forbrytelse? Jeg kan ikke tro det!»
«Og ikke jeg heller,» sa mr. Woodcourt. «Men hvad vi så tror eller vet om ham, så må vi ikke glemme det er et og annet som vidner mot ham. Han bar fiendskap mot den avdøde herren. Han har åpent gitt uttrykk for det på flere steder, og det voldsomt også. Han inn-
