Denne siden er korrekturlest
Jeg fortalte ham alt, og hvordan de første bønnene hennes hadde vært om hans tilgivelse.
«Hun behøver ikke den,» sa han. «Gud velsigne henne, og mannen hennes!» Men hans første følelse var også medlidenhet. «Stakkars pike, stakkars pike! Stakkars Rick! Stakkars Ada!»
Ingen av oss sa noe en stund. Til slutt sukket han og sa: «Nuja, nuja, kjære. Det tynnes ut på Bleak House.»
«Men fruen blir, formynder.» Jeg sa det fryktsomt; men jeg våget det, for stemmen hans hadde vært så bedrøvet. «Og hun vil gjøre det hun kan til å gjøre det lykkelig.»
«Det vil lykkes henne, kjære!» Han vendte det gamle klare faderlige blikket mot mig og la hånden på min på sin gamle måte.
