der for å legge mørke over veien deres; og jeg gjorde det ikke heller.
Da jeg blev mer fattet, tok Ada vielsesringen sin frem av barmen, kysste den, og satte den på fingeren sin. Så husket jeg kvelden før, og jeg fortalte Richard at hun hele tiden hadde hatt den på om natten når ingen så det.
Sånn gikk tiden, til det blev nødvendig for mig å tenke på å gå hjem igjen. Det blev det verste for mig; for da brøt min kjære Ada fullstendig sammen. Hun klynget sig til mig, kalte mig ved alle kjære navn hun kunde finne på, og spurte hvad hun skulde gjøre uten mig! Det var ikke stort bedre med Richard; øg ikke med mig heller for den saks skyld.
«Jeg gir dette kjære unge paret varsel,» sa jeg, «at jeg går i dag bare for å komme igjen i morgen; og at jeg alltid kommer og går her, til Symonds Inn blir lei synet av mig. Så jeg sier ikke farvel, Richard!»
Og den kjære piken min så op og smilte gjennem tårene. Jeg tok det yndige ansiktet mellem begge hendene og gav det ert siste kyss, og lo, og sprang min vei. i
Men da jeg gikk nedover trappen, å, som jeg gråt da! Det forekom mig næsten at jeg hadde mistet Ada for alltid. Jeg følte mig så ensom, så tom, uten henne; det var så stusslig å gå hjem og vite jeg ikke fikk se henne der; jeg gikk frem og tilbake i en mørk krok en lang stund og bare gråt og hulket.
Til slutt falt jeg til ro, og tok en drosje hjem. Den stakkars gutten jeg hadde funnet i St. Albans, hadde dukket op igjen og lå for døden; i virkeligheten var han alt død, enda jeg ikke visste det. Min formynder hadde gått for å spørre til ham, og kom ikke tilbake før til middag.
«Vesle kvinne,» sa han da han fikk se mig, «du har grått?»
«Ja, formynder,» sa jeg, «jeg har grått litt. Ada har vært i sånn vanskelighet, og er så bedrøvet.»
Jeg la armen på ryggen av stolen hans; og jeg så på blikket hans at ordene mine og mitt blikk mot den tomme stolen hennes hadde forberedt ham.
«Er hun gift, kjære?»
