trodde det var i nærheten av Chancery Lane. Så gikk vi til Chancery Lane; og der så vi det på veggen, Symonds Inn. Så var det nummeret. «Eller mr. Vholes kontor greier sig,» sa jeg og husket det var dør om dør med det. Og da sa Ada, at kanskje var mr. Vholes kontor inni kroken der. Og der var det også virkelig.
Så var det spørsmålet om hvilken av de to nærmeste dørene det var. Jeg gikk mot den ene, og Ada mot den andre; og igjen hadde hun rett. Så gikk vi op til tredje etasje, og der så vi Richards navn i store hvite bokstaver på en likkistesvart vegg.
Jeg vilde banke på; men Ada så det kanskje var best vi gikk inn uten det. Sånn overrasket vi Richard bøid over et bord dekt med støvete papirbunter. Hvor jeg så, opdaget jeg de skjebnesvangre ordene op igjen og op igjen: Jarndyce og Jarndyce.
Han tok mot oss meget kjærlig, og vi satte oss. «Hadde dere kommet litt før,» sa han, «hadde dere funnet Woodcourt her. Det har aldri vært maken til kar! Han finner tid til å se innom alt i ett, så optatt han er. Og han er så frisk, så fornuftig, så opriktig, så — ja, sånn at det rent lysner op her når han kommer, og mørkner igjen når han går.»
«Gud velsigne ham,» tenkte jeg, «for hans troskap mot mig!»
«Han er ikke så sangvinsk som Vholes og jeg som oftest er,» fortsatte Richard og så mørkt ut over papirene; «men han er jo ikke inne i mysteriene. Vi har trengt inn i dem, og han ikke. En kan ikke vente han vet meget om en sånn labyrint.»
Han strøk sig med begge hender over hodet, og jeg la merke til hvor le og store øinene hans var, hvor tørre leppene, og hvor opgnagd neglene.
«Er dette noe sundt sted å bo på, tror du, Richard?» sa jeg.
«Nå det er ikke noe muntert sted just,» svarte Richard. «Men det greier sig for tiden. Det er nær kontorene, og nær Vholes.»
«Kanskje,» antydet jeg, «et ombytte —»
«Kunde gjøre mig godt?» sa Richard og tvang sig til å
