hodet mitt og halvveis knuser hjertet mitt med denne elendige kanslerrettprosessen bare for min egen rett, mine egne interesser. Adas er knyttet til mine; de kan ikke skilles. Vholes arbeider for oss begge. Tenk på det!»
Han la så stor vekt på dette, at mr. Woodcourt gav ham de sterkeste forsikringer at han ikke gjorde ham noen urett.
«De forstår,» sa Richard, «at jeg vil se til at Ada får sin rett, Woodcourt, like fullt som jeg selv. Jeg setter på spill alt jeg kan skrape sammen for å løse henne ut like fullt som mig selv. Jeg ber Dem alt jeg kan, tenk på det!»
Senere da mr. Woodcourt kom til å tenke på dette, blev det ham påfallende at Richard la så stor vekt på just dette punkt, at han dvelte særskilt ved det da han fortalte mig om dette besøker sitt i Symonds Inn. Det vakte tillive den frykten i mig som jeg før hadde hatt, at Adas vesle formue vilde bli sugd inn av mr. Vholes, og at Richard rettferdiggjorde sig i fulleste alvor på denne måten. Det var i den tiden jeg begynte å passe Caddy, at denne samtalen fant sted; og jeg vender nu tilbake til den tiden da Caddy var frisk igjen, og det stadig var denne samme skyggen mellem Ada og mig.
Jeg foreslo Ada denne morgenen at vi skulde gå og besøke Richard. Det forbauset mig litt at hun nølte, og ikke var så strålende villig som jeg hadde ventet.
«Kjære,» så jeg, «du har da ikke vært uenig med Richard mens jeg har vært så lenge borte?»
«Nei, Esther.»
«Ikke hørt fra ham kanskje?» sa jeg.
«Jo, jeg har hørt fra ham.» sa Ada. Og tårene stod i de kjærlige øinene hennes.
Jeg forstod ikke Ada. Skulde jeg gå til Richard alene? spurte jeg. Nei, Ada trodde det var best jeg ikke gikk alene. Vilde hun så med? Ja Ada trodde det var best hun gikk med. Skulde vi gå nu? Ja, la oss gå nu.
Vi klædde oss hurtig og gikk. Det var en mørk dag. og kolde regndråper falt nu og da.
Først måtte vi finne Symonds Inn. Men Ada sa hun
