spillet nu han har spilt så lenge og så høit; det kan være det motsatte av uklokt også; jeg sier ikke noe om det. Nei, sir, ikke noe om det.»
«Det forekommer mig,» svarte mr. Woodcourt, «at De glemmer jeg ikke har bedt Dem si noen ting, og ikke har noen interesse av at De sier noe heller.»
«Undskyld, sir,» sa mr. Vholes, «De gjør Dem selv urett. Nei, sir! Undskyld! De skal ikke — skal ikke på mitt kontor, med mutt vitende gjøre Dem selv urett. De er interessert i alt som vedkommer Deres venn.»
«Nuvel,» svarte mr. Woodcourt, «det kan være. Jeg er iallfall særskilt interessert i adressen hans.»
Men mr. Vholes fortsatte uanfektet: «Skal mr. Carstone fortsette å spille om den store gevinsten, sir, må han ha kapital; ellers vil mr. Carstone kaste bort alt han har satt i spillet. Dette, sir, nytter jeg høvet å si åpent til Dem som venn av mr. Carstone.»
«Og mr. Carstones adresse, mr. Vholes?»
«Sir,» svarte mr. Vholes, «næste dør. I tredje etasje vil De finne mr. Carstones losji. Mr. Carstone ønsket å være nær sin juridiske rådgiver: og jeg har langt fra noe imot det.»
Mr. Woodcourt sa farvel til mr. Vholes, og gikk på leting efter Richard; han begynte å forstå hvorfor han var blitt så forandret.
Han fant ham i et trist værelse, med falmede møbler. Han satt med en bok fremfor sig; men blikket og tankene tyktes være rettet på noe helt annet. Ansikter hans var uttært, og hans vesen var nedslått, før han blev vekket av grubleriene sine.
«Woodcourt, kjære Dem!» ropte Richard, han fór op med utstrakt hånd. «De kommer fremfor mig som en ånd!»
«En vennskapelig en da,» svarte han. «Hvordan går det i den materielle verden, da?»
De satt nu ved siden av hverandre.
«Ille nok, og langsomt nok,» sa Richard; «iallfall det av den som vedkommer mig.»
«Hvad er så det?»
«Kanslerretten.»
