hennes opmerksomhet var helt opslukt av en liten Borrioboola-unge på sin fedrene strand. Så var det gamle mr. Turveyedrop, som det måtte tas tusen hensyn til natt og dag. Til gjengjeld kom han én gang om dagen og var så nedlatende og nådig og yndig i alt sitt vesen, så en kunde trodd, om en ikke visste bedre, at han var velgjøreren i Caddys liv. Til slutt var det mr. Jellyby. Og sånn han kom nu utpå kvelden og spurte med sin myke stemme hvordan det stod til, og satt og lente hodet mot veggen og ikke forsøkte å si et ord mer, likte jeg ham meget godt.
Jeg har ikke nevnt mr. Woodcourt blandt gjestene, for han var nu Caddys læge. Hun begynte nu snart å komme sig under hans tilsyn; men han var så mild og dyktig, så utrettelig i sitt strev, at det ikke var noe å undre sig på, tenkte jeg. Vi møttes stadig. Jeg var helt forsonet med min skjebne nu; men jeg følte glede ved å tenke på at han var bedrøvet for mig, og at han virkelig var det ennu, trodde jeg. Han hjalp mr. Badger i praksisen hans; men hadde ikke ennu lagt noen bestemte planer for fremtiden.
Det var da Caddy begynte å komme sig igjen at jeg begynte å legge merke til en viss forandring hos Ada. Hun var ikke så åpen og munter mot mig som før. Hun var like øm og kjærlig mot mig; men der var en stille sørgmodighet over henne som hun ikke betrodde mig, og som jeg ikke visste grunnen til. Jeg kunde ikke forstå det; og til slutt kom jeg på den tanken — jeg vet ikke hvordan — at hun var litt bedrøvet over det jeg hadde fortalt henne om mig og Bleak House. Jeg visste ikke noen bedre måte å berolige henne på enn ved å vise henne alltid at jeg var glad og kjekk. Så gikk jeg omkring i huset og nynnet alle de melodiene jeg kunde; og jeg satt og arbeidet og arbeidet rent desperat, og jeg talte og talte, morgen, middag og kveld. Men fer var den samme skyggen mellem oss.
«Nå, vesle kvinne,» sa min formynder en kveld vi satt sammen alle tre, «så, Woodcourt har satt Caddy i stand til å nyte livet helt og fullt igjen?»
